De siste 3 årene har jeg betalt over 5 millioner kroner for min frihet.
Noen kaller det skatt, jeg kaller det løsepenger for å slippe å bli satt i fengsel.
Jeg vil ha meg frabedt å bli kalt sofasitter og bli karakterisert som en lat og uengasjert person som velger å ikke avgi min stemme på valgdagen 11. September. Jeg har fortsatt tilgode å se Staten forvalte en eneste krone bedre enn det private markedet ville gjort.
Om intensjonen er aldri så god, må en statlig krone først kreves inn med trussel om frihetsberøvelse, deretter må den forvaltes gjennom et byråkrati (som også koster penger) før knapper og glansbilder til slutt kommer frem dit tjenesteutleveringen faktisk skjer.
Jeg vender ryggen til dette tvangsfinansierte systemet, som noen velger så muntert å kalle et spleiselag. Det er bare en eneste grunn til at jeg betaler min skatt, og det er for ikke å bli fengslet.
– Stem blankt, da!, sier folk til meg. Ved å stemme blankt sier jeg bare at jeg ikke støtter noe parti, men jeg samtykker i en videreføring av systemet partiene eksisterer i.
Jeg akter ikke gjennom stemmegivning å gi min sanksjon til et system om fortsatt å ta mine penger og min verdiskapning ved tvang, og bruke dette etter eget forgodtbefinnende. Jeg er ikke lat, jeg er ikke uengasjert og jeg er ikke egoistisk.
Og jo, jeg KAN klage selv om jeg ikke stemmer.
Det er heller du som stemmer, som ikke kan klage.