Det var med undring jeg leste innlegget fra Abdiweli Mahamoud, ikke minst da jeg så at han faller i den samme gryten som «islameksperter» som Lars Gule gjør, hvor betegnelser som islamofob, hatytringer og konspirasjonsteorier ansees som aksepterte og legitime begreper om islamkritikere. Han finner også plass til litt obligatorisk kritikk av Sylvi Listhaug sånn avslutningsvis, for å understreke at nå må denne islamkritikken ta slutt, for det dreier seg bare om utidig hersketeknikk!
Mahamoud har antagelig skrevet dette innlegget som et indirekte svar på Maria Zählers innlegg «Utfordringene med Islam», men det virker ikke som om Abdiweli har lest innlegget grundig nok. Han tar ikke fatt i en eneste av utfordringene som Maria lister opp. Ikke en eneste! I stedet griper han begjærlig tak i begreper som Lars Gule til stadighet gjentar i et forsøk på å normalisere dem. Gule, som er blitt som et forbilde for mennesker som Abdiweli, forsøkte å legitimere begrepet islamofob gjennom å hevde at det klinger bra. Et ordspill og personlig føleri skal altså legitimere en beskrivelse som i de fleste andre sammenhenger oppfattes som krenkende og nedverdigende.
Denne begrepsbruken gjør Mahamoud til sin. Ikke bare hevder han at fraværet av islamkritikk i norsk presse er vel og riktig, han sier også at når document.no påpeker fraværet så er dette også et eksempel på den konspiratoriske tenkningen som angivelig foregår hos de «islamofobe». Kritikk mot islam er med andre ord ikke annet enn hatytringer som ikke fører noe godt med seg. Det er som hentet ut fra Gules ordforråd. Det er ingenting som tyder på at det ligger en dypere refleksjon bak Mahamouds påstander enn dette. Abdiweli Mahamoud bruker selv de hersketeknikker han beskylder andre for å ta i bruk.
Sitatet han viser til fra document.no, setter fingeren på et alvorlig samfunnsproblem. Vi har unnlatt å kritisere islam. Religionskritikken forsvant fra norsk debatt på slutten av 1970-tallet, da venstresiden hadde vunnet kampen mot kirken. Kampropet «religion er opium for folket» forsvant også ut med badevannet, og med det den siste rest av selvinnsikt hos venstresiden. Islam kunne etablere seg i Norge og faktisk også motta statsstøtte i prosessen.
Hva som er den virkelige grunnen for fraværet av islamkritikken i pressen kan ikke jeg peke på, men mistanken går mot forestillingen om skyld overfor islam grunnet tidligere europeisk kolonivelde. Men at vi i Norge skulle ha skyldfølelse for hva Frankrike, Storbritannia, Belgia, Nederland og Tyskland gjerninger er minst like latterlig som å hevde at islamkritikere er islamofobe. Vi har ingenting å være flaue for annet enn vår unnfallenhet både mot Nazi-Tyskland og nå islam.
Islam betyr underkastelse, og dette har i svært liten grad blitt problematisert av norsk presse. I mine øyne er dette reaksjonært tankegods som absolutt står i strid med det vestlige grunnsynet om individets frihet og ikke minst ansvar. Temaet har kanskje vært for vanskelig for norske journalister til å bli behandlet riktig, men fraværet av en saklig og god islamkritikk, annet enn det enkeltpersoner som Hallgrim Berg og Hege Storhaug, samt kretsene rundt disse har stått for har ikke det norske samfunnet klart å få frem. Den såkalte «balanserte» fremstilling av islam som Gule hevder å fremme er ikke annet enn et knefall, og det ser vi når Mahamoud og hans likesinnede gjør Gules argumentasjon til sin egen.
Resultatet av dette knefallet er at det er blitt vanskeligere for mennesker å forlate islam i Norge. Der er flere tilfeller av såkalte æresdrap som kun er initiert grunnet apostasi, «utmeldelse» av islam. For mange har den eneste løsningen blitt at de måtte forlate Norge for å få fred for familien og kretsen rundt denne siden de forlot islam.
Ja, Bergen SV mistet faktisk et fremtredende kvinnelig medlem i Bergen for noen år siden da hun var i ferd med å forlate islam. Hun ble funnet død på en måte som skulle ligne på et selvmord, men denne metoden var også identisk med lignende «selvmord» av samme slag. Dette dødsfallet vekket antagelig SV for de har i ettertid tonet ned forsvaret av islam.
Det er ingen tvil om at islam og vestlige ideer om individuell frihet ikke går sammen. Tragedien er at vi har latt det gå så langt at vi systematisk har underkjent dette faktum, og lukket øynene for det slitet ex-muslimene har måtte ta alene for å fri seg fra islam. Her har det norske samfunnet sviktet, og det vet også pressen, så håpet er at det ut av denne striden kan komme en god og saklig debatt hvor invektivene legges bort.