Oslo 20050912. Stortingsvalget 2005. En stemmeseddel stemples av en valgmedarbeider i valglokalet på Tøyen skole i Oslo mandag. Foto: Erlend Aas / SCANPIX .

På mandag gjør vi et viktig valg. Det står trolig mellom en fortsettelse av H/Frp, med V og Krf løpende rundt etter oppmerksomhet, eller nok en gang Arbeiderpartiet. Ja, Ap. For Senterpartiet og SV, samt identitetspartiene Rødt og MDG vil utlikne hverandre somstøttepartier. En rød-grønn regjering er i praksis en Ap-regjering.

Norsk politikk er i en overgangsfase. De samfunnsmessige endringene bryter ned den tradisjonelle tilhørigheten til høyre og venstre. Velgermassen er fragmentert, og nye segmenter relatert til masseinnvandringen har blitt attraktive mål for noen partier. Ap har et spesielt dilemma. Deres tradisjonelle velgermasse i det lavlønnede sjikt er også de som blir mest negativt rammet av innvandringen. Deres lønninger presses ned, de opplever «mangfoldet» mer enn andre både på jobb og i sitt bomiljø. Og samtidig er Ap innvandrernes foretrukne parti. Ap sørger for at velferdsytelsene holder seg oppe.

Norge kan ikke fortsette som før. Sjeføkonomen Øystein Dørum har tidligere varslet at oljefondet er tomt allerede i 2043 om pengebruken fortsetter som nå. Sosiale ytelser gjennom NAV utgjør 40% av statsbudsjettet. Det overføres mer enn 600 mrd. kroner fra det offentlige til privatpersoner hvert år.

Det er ikke bare Ap som er rause med oljepenger og velferdsgoder. Alle partier fristes til å dele ut snacks til velgerne. Men noen er mer uansvarlige og korttenkte enn andre. Partier som SV, Rødt og MDG er partier som prioriterer at tilhengerne deres skal føle seg bra – de er «feel-good» partier. Det viktigste er at man er aktivistisk og har gode intensjoner. Konsekvenser blir altfor komplisert å forholde seg til. De velger ut noen demoner – helst fra sin egen kulturgruppe – som er de onde obstruksjonistene i identitetsmessig opposisjon til deres egne moralsk opphøyde visjoner. De lever i Utopia.

Når et parti som Ap må basere seg på støtte fra slike grupper, må resten av befolkningen serveres allverdens bortforklaringer og halvsannheter. Ap har mistet sin forankring i arbeiderklassen og ser ut til å ha blitt kuppet av velstående maktmennesker med få prinsipper og sviktende analytisk integritet. Opportunismen lyser på alle fronter. En Ap-regjering etter valget betyr derfor fire unødvendige år med politisk korrekthet og demonisering av nøktern virkelighetsbeskrivelse om det «nye Norge».

Slik berøringsangst og unnvikelse er absolutt ikke noe Norge trenger mer av nå. Det er allerede på overtid at landet begynner å fatte avgjørende valg om infrastruktur, velferdsstat, innvandring, normhevdelse, forsvar og politi.

Ingen politiske partier i Norge fortjener udelt skryt. Den borgerlige regjeringen har haltet. Høyre har ingen «ånd», synes det som. De virker å bestå av «småfolk» som ikke tør å stå opp for noen ting, enten fordi det mangles ryggrad eller i pragmatisk frykt for å skremme velgerne bort. Partiet må snart ta sin plass som det oppvakte sentrum for et konservativt syn: Endring må ikke skje før effekter er nøye gjennomtenkt. Selvråderett er viktig; nasjonal identitet er en politisk grunnmur.

Som partner har Høyre hatt Frp de siste fire år. Partiet har dermed blitt «ansvarlig». Eller heller tannløst, vil noen mene, hadde det ikke vært for Sylvi Listhaug. Men noen ting vil med nødvendighet være Frps sak, og grensekontroll er fremst blant disse. Og slik gjør de seg til partiet for de innvandrings- og islamkritiske. Asylinnvandringen har da også sunket med dem på post. Det merkes i utlendingssystemet at jernnevene banker på toppen.

Til støtte for seg må kanskje H og Frp nok en gang ty til Venstre og Krf. Særlig Venstre er det vanskelig å se nytten av i norsk politikk. Det er et greit parti «å kuppe» for ambisiøse mennesker fra hist og pist, men som politisk gruppe virker Venstre bare helt hjelpeløst. En gjeng lærere som best passer til å gjete de mindreårige. Krf er overtatt av en gruppe unge progressive som vel strengt tatt ser den kristne troen som noe de helst vil bli kvitt. Deres formål har blitt å vende det annet kinn til, knapt en formel for politisk suksess.

I mitt hode skulle jeg gjerne sett at Senterpartiet vendte Ap ryggen og heller gjorde forsøk på å temme Høyres sentraliseringsiver fra innsiden av de blå regjeringskontorene. I sjel og kjerne har de mer til felles mot sentrum-høyre enn de har med motsatt fløy. Frp-H-Sp hadde vært en trekant verdt å prøve.

Godt valg.

Advertisements

Velkommen til Resetts kommentarfelt

Kommentarer forhåndsmodereres, det kan derfor ta noe tid før de dukker opp i kommentarfeltet. Skriv gjerne kort. Resett tar ikke ansvar for lenker til andre sider og for filmlenker. Resett står ikke inne for meningene som uttrykkes av den enkelte kommentator. Personangrep, hets, trusler og oppfordring til vold, spamming, trolling og avsporing av debatten er ikke tillatt. Det oppfordres til normal høflighet. Resett forbeholder seg retten til å fjerne enhver kommentar uten begrunnelse. Ved å kommentere her godtar du disse betingelsene. Gjentatte brudd på betingelsene kan føre til utestengelse.
Har du spørsmål knyttet til kommentarfeltet kan du sende det til [email protected]