Oslo 20170907. Partilederutspørring med Jonas Gahr Støre på Dagbladets valgstand foran Stortinget torsdag formiddag. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix
annonse

Jonas Gahr Støre har et forklaringsproblem på hvorfor han aksepterte gratis finansiell bistand i en politisk sensitiv transaksjon midt i valgkampen. Han har ikke mange dager på seg til å oppklare saken og gi velgerne troverdige svar.

NRK.no skriver onsdag om at Jonas Gahr Støre mottok gratis salgshjelp fra ABG-sjef og Gro-sønn Knut Brundtland i forbindelse med salg av sine andeler i et eiendomsprosjekt på Ensjø, etter Dagbladets avsløringer om uryddige arbeidsforhold.

Tilsvarene Gahr Støre, Arbeiderpartiet og Brundtland gir i saken, skurrer. At en statsministerkandidat mottar finansielle tjenester gratis av en statsministersønn og meglertopp i en transaksjon motivert av å fjerne en politisk belastning i innspurten av en valgkamp, passerer ikke luktetesten.

annonse

Forklaringene til Gahr Støre, Arbeiderpartiet og Brundtland brister på de følgende punkter:

A. Det er ikke troverdig at tjenesten var en vennetjeneste, ikke en meglertjeneste, som Gahr Støre burde betalt for.
B. Det er ikke troverdig at Knut Brundtland bistod Gahr Støre i kapasitet som privatperson, og ikke i kraft av sin stilling som daglig leder i finansselskapet ABG Sundal Collier.
C. Det er ikke troverdig at ABG-sjefen Knut Brundtland skilles fra privatpersonen Knut Brundtland, noe mer enn privatpersonen Jonas Gahr Støre kan skilles fra politikeren Jonas Gahr Støre i gjennomføringen av denne transaksjonen.
D. Gahr Støres nedtoning og bagatellisering av tjenestens art og omfang er ikke troverdig.

A. Det er ikke troverdig at tjenesten var en vennetjeneste, ikke en meglertjeneste, som     Gahr Støre burde betalt for.

Allerede i Dagens Næringslivs artikkel den 25. august var Brundtland svært nøye med å understreke at det dreier seg om en vennetjeneste:

– Jeg gjorde det som en vennetjeneste for Jonas for å bidra til en mest mulig korrekt pris. Jonas tilbød seg å betale, men jeg avslo fordi oppdraget var så lite, sier Brundtland, som understreker at han gjorde det som privatperson.

Brundtland avstår fra å kommentere saken ytterligere til NRK onsdag. Men Arbeiderpartiets kommunikasjonssjef Camilla Ryste svarer som Brundtland at det hele var en vennetjeneste:

– Da situasjonen oppsto og Støre besluttet å selge seg ut, trengte han råd om hvordan han gikk frem. Ikke minst var det viktig for Støre at fastsettingen av pris ble gjort ryddig og her trengte han å innhente råd. Knut Brundtland tilbød seg å ta et møte med de andre eierne for å diskutere salg og pris som en vennetjeneste. Møtet tok ca. 45 minutter. Alle formaliteter rundt salget er tatt hånd om av Støre. Dette var derfor ikke et oppdrag, men en vennetjeneste, skriver Ryste.

Støre sier til NRK:
– Som jeg fortalte til Dagens Næringsliv 26. august er dette en vennetjeneste.
Den innstendige understrekingen fra alle parter av at det var en «vennetjeneste» er påfallende, da tjenesten både ser ut som, går som og kvekker som en meglertjeneste.

Støre er en profesjonell investor. Brundtland er en profesjonell megler. Sammen gjennomførte de på kort tid en nokså kompleks transaksjon, muliggjort av Brundtlands profesjonelle fagekspertise og profesjonelle nettverk. Denne typen tjenester tar Brundtland og hans foretak normalt klekkelig betalt for. Ved å likevel insistere på at det var snakk om en vennetjeneste kan det høres ut som det er noe man forsøker å dekke over.

Uansett, hvis Brundtlands tjeneste for Støre var en vennetjeneste, er det minst like problematisk. Språkrådet definerer en vennetjeneste som «en tjeneste en gjør for vennskaps skyld». Politikere, især partiledere, bør ikke ta imot vennetjenester, da det uunngåelig fører dem inn i en moralsk og juridisk gråsone. Vennetjenester er en form for favorisering som typisk er forbundet med en forventning om gjenytelse. Selv om Støre benekter at han vil yte Brundtland noen form for gjenytelse, har han sluppet seg selv ned i et grumsete farvann ved å akseptere å motta tjenesten vederlagsfritt. Derfor burde Støre som jusprofessor Hans Petter Graver sier, enten takket nei til tjenesten, eller betalt vanlig vederlag for den. Høytstående politikere som Støre bør konsekvent takke nei til vennetjenester.

B. Det er ikke troverdig at Knut Brundtland bistod Gahr Støre i kapasitet som                       privatperson, og ikke i kraft av sin stilling som daglig leder i finansselskapet ABG Sundal Collier.

Når Brundtland har hjulpet Støre i denne transaksjonen, har ikke det primært skjedd på grunnlag av at de var venner i barndommen, men på grunnlag av at Brundtland gjennom sin jobb som leder av ABG Sundal Collier, innehar eksakt den ekspertisen og den kontaktflaten som i denne saken kunne hjelpe Støre ut av en kinkig situasjon.

Under «Corporate Advisory» på selskapets nettsider står det: «ABGSC provides financial and strategic advice to help clients find creative solutions that optimise their long term value creation and help them to achieve their objectives.» I denne saken har Brundtland nettopp hjulpet Støre med å finne en kreativ løsning som optimerer hans langsiktige avkastning under politiske beskrankelser – selv om de kanskje ikke lyktes helt å nå målsetningen om politisk skadekontroll.

Vi kan ikke uttale oss om bedriftsinterne forhold i ABG Sundal Collier. Men i store finansinstitusjoner generelt, vil det være svært uvanlig om daglig leder i selskapet, tilbyr tilsvarende tjenester som selskapet i privat regi på si.
Tvert imot er det sedvanlig praksis i finansnæringen at ansatte har karantenetid i opptil seks måneder etter endt ansettelsesforhold, før de får lov å begynne i konkurrerende virksomhet.

C. Det er ikke troverdig at ABG-sjefen Knut Brundtland skilles fra privatpersonen Knut Brundtland, noe mer enn privatpersonen Jonas Gahr Støre kan skilles fra politikeren Jonas Gahr Støre i gjennomføringen av denne transaksjonen.

Basert på ovennevnte blir det vanskelig å skille ABG-sjefen Knut Brundtland fra privatpersonen Knut Brundtland. Eivind Furuseth, jurist med doktorgrad og førsteamanuensis ved BI, sier følgende om Støre: «Dersom man først er stortingsrepresentant eller har en høy posisjon i et politisk parti er dette noe man er til enhver tid.» Det vil ikke være urimelig å trekke det videre til å også gjelde for høytstående næringslivspersoner: Hvis man har en lederposisjon i en stor børsnotert bedrift, er man det til enhver tid.

D. Gahr Støres nedtoning og bagatellisering av tjenestens art og omfang er ikke troverdig.

I svar til DN og NRK går Støre langt i å tone ned og bagatellisere omfanget av Brundtlands tjeneste, og derav implisitt også verdien av tjenesten.
– Som jeg også fortalte til Dagens Næringsliv, tilbød Knut Brundtland seg å ta et møte med de øvrige eierne for å diskutere salg og pris. Møtet tok ca. 45 minutter.
Faktisk anslår Støre at Brundtlands totale tidsbruk til tjenesten ikke har vært mer enn tiden han oppgav at møtet med de øvrige eierne tok – 45 minutter.
Dette henger ikke på greip.
Arbeiderpartiet bekrefter til NRK at:
• «Støre fikk Brundtland til å representere ham på et møte med kjøperne for å diskutere pris.»
• «Meglertoppen tok i tillegg noen telefoner for Støre.»
I brevet Støres egen advokat sendte til NRK for å få stoppet publiseringen av saken, oppgis det videre:
• «I forbindelse med salget fikk JGS hjelp av sin barndomsvenn Knut Brundtland. Brundtland tilbød JGS å hjelpe ham å avtale prisen med de øvrige andelseierne…»

I dette inngår nødvendigvis flere komponenter som selv en svært kapabel mann som Brundtland ikke får unnagjort på 45 skarve minutter. Dessuten er ikke oppdragets omfang kun et spørsmål om tid. Det handler vel så mye, om ikke mer om tilgang.
Et møte med Stein Erik Hagen eller hans forbindelser er ikke simpelthen noe man tar, slik Ryste i Arbeiderpartiet sier til NRK. Å få Hagen til å stige ned fra Voksenhus for å kjøpe noen aksjer, er ikke noe en hvilken som helst «venn» er istand til. Det krever en førsteklasses markedsposisjon og et førsteklasses kontaktnett. At Brundtland attpåtil er istand til å eksekvere transaksjonen så raskt og med en så høy profitt – tre millioner kroner – for Støre, viser hvorfor finansmarkedene normalt betaler så mye for hans tjenester.

Røft regnet ville alt mellom 50.000 kroner til 500.000 kroner være innenfor rimelighetens intervall som pris for tjenesten Brundtland øt til Støre. For Brundtland og ABG er det antagelig et såpass trivielt beløp at tjenesten under visse omstendigheter kan gis gratis. Men, ingen norsk politiker, det være seg Jonas Gahr Støre eller en menig stortingsrepresentant, bør akseptere tjenester verdt 50-500.000 kroner uten å betale for seg. I den franske diplomaten Talleyrands ord er derfor Støres handling verre enn en forbrytelse. Det var et feilgrep.

Konklusjon:
På punktene A-D over er det er flere spørsmål som krever svar fra Støre, før den 11. september.

 

Velkommen til Resetts kommentarfelt

Kommentarer forhåndsmodereres, det kan derfor ta noe tid før de dukker opp i kommentarfeltet. Skriv gjerne kort. Resett tar ikke ansvar for lenker til andre sider og for filmlenker. Resett står ikke inne for meningene som uttrykkes av den enkelte kommentator. Alvorlige personangrep, hets, trusler og oppfordring til vold, spamming, trolling og avsporing av debatten er ikke tillatt. Det oppfordres til normal høflighet. Resett forbeholder seg retten til å fjerne enhver kommentar uten begrunnelse. Ved å kommentere her godtar du disse betingelsene. Gjentatte brudd på betingelsene kan føre til utestengelse.
Har du spørsmål knyttet til kommentarfeltet kan du sende det til [email protected]