Denne valgkampen har vært preget av noen av de styggeste personangrepene jeg noensinne kan huske i norsk valgkamp. Nazi-påstandene, sammenligningen med Hitler, Gobbels og Vigrid har formelig haglet fra opposisjonen, og mediepersoner som Ingebrigt Steen Jensen og William Nygaard legger ikke fingrene imellom og kaller Sylvia Listhaug en rasistisk fascist. AUF har bedrevet bevisst juks og fanteri og la en uttalelse som Listhaug kom med i forbindelse med omtale av islamistiske terrorister oppå et bilde av lidende flyktningbarn i en propagandavideo, og fikk det til å se ut som Listhaug uttalte seg om dem på en meget nedsettende og krenkende måte. I en annen video, med bloggeren Sophie Elise, ble et annet Listhaug-sitat forvrengt og forfalsket og lagt oppå et lignende bilde som AUF benyttet. Vi kan ikke bære flyktningbarn på gullstol inn i Norge, ble plassert som et Listhaug-sitat oppå et bilde av et lidende flyktningbarn og så brydde man seg ikke om at sitatet var falskt og gitt i en helt annen sammenheng og overhode ikke gjaldt lidende barn.
Hva er det som gjør at politikere og mediefolk nærmest har gått fullstendig av skaftet i nazi-skjellsordene akkurat i dette valget? Er det virkelig grunn til å rope nazi-varsko eller har det oppstått en form for massepsykose der mange faktisk tror på at den norske politikeren, Sylvi Listhaug, virkelig er den norske utgaven av Adolf Hitler og/eller Joseph Gobbels som har planer om å gasse i hjel flere millioner flyktninger og utrydde dem fra jordas overflate? Hva er det som får norske sindige politikere og presumptivt kloke mediefolk til å sammenligne en norsk minister med historiens aller verste demagoger og massemordere, med millioner av liv på samvittigheten?
Men dette er bare de aller mest ekstreme omtalene av Sylvi Listhaug. De mer «moderate» begrenser seg til å påstå at hun sprer hat og rasisme, at hun representerer «de onde kreftene» i samfunnet, at hun egentlig er mot integrering og kun ønsker å skape splittelse. Dette synspunktet møter man igjen og igjen i debatter på facebook, og påstandene fremsettes som om det er en udiskutabel sannhet. Ber man folk om å komme med dokumentasjon av sine påstander, kommer stort sett alle til kort, eller de kan i beste fall hoste opp «sitater» fra Sylvi Listhaug, som de åpenbart har forvridd, misforstått eller tatt helt ut av kontekst. Et vanlig sitat som brukes, er det velkjente «flyktninger kan ikke regne med å bæres på gullstol inn i Norge». Dette mener man er kynisk og foraktfullt overfor flyktninger, og mange mener at det Listhaug faktisk uttrykte var et nedsettende syn på innvandrer. Og så stammer altså sitatet fra en sammenheng der Listhaug ville understreke at flyktninger faktisk må yte noe selv for å bli godt integrert i Norge.
Listhaug har som agenda at flyktninger skal komme hurtigst mulig i utdanning eller i arbeid. Hun har gjennomført flere reformer for å gjøre dette lettere, bl a en mye større vektlegging av arbeidspraksis, språkpraksis og et hurtigspor ut i arbeidslivet, Dessuten vil hun kreve at de som skal hente sin familie til Norge først må vise at de er i stand til å forsørge seg selv. Er det fascisme? Jeg vil si at det er helt rimelige krav som burde vært innført for lenge siden. Se dette i lys av «gullstol inn i Norge»! Sterke antirasistiske krefter i Norge ønsker nettopp at flyktninger kun skal få og få helt uten at vi skal kreve noen av dem til gjengjeld.
Men er egentlig de fleste andre partiene motstandere av den politikken regjeringen fører overfor flyktninger? Og her er vi ved sakens kjerne! Sannheten om norsk flyktningpolitikk er at det er en nærmest unison konsensus om hvordan den skal praktiseres. Alle partiene unntatt FrP og SV var med på Stortingets store innstramningspakke og lovverket er altså et felles prosjekt fra nesten et fulltallig Storting. Men hvorfor i all verden står ikke de andre partiene frem og forsvarer politikken og erklærer at kritikken mot Listhaug er feilslått fordi de selv var med på å vedta politikken? Dessverre ser de andre partiene seg bedre tjent med å konstruere opp en motsetning som ikke finnes. Og fordi de egentlig er enig i politikken, er den eneste måten de kan vise motstand mot regjeringen på, å bruke Sylvi Listhaug som hoggestabbe, med stadige personangrep og trakassering. Dette gjør de altså for å skape et falskt bilde hos velgerne av at de egentlig er motstander av Listhaugs politikk, mens de i virkeligheten er for den og selv har vært med å vedta den. Dette er intet annet enn falskhet, løgn og bedrag. Opposisjonen fremstår som innvandringsvennligheten selv, mens de altså i virkeligheten er for en svært streng og restriktiv politikk.
Det er et merkverdig fenomen vi opplever. Selv er jeg ikke en gang FrP-velger, men jeg synes det er virkelig uverdig for norske politikere at denne trakasseringen, hitlingen og hatretorikken får pågå helt uten at andre politikere tar til motmæle. Og de som egentlig er enig i den politikken som føres, er ikke noe annet enn feige ynkrygger når de ikke står opp og sier: Hei, nå må dette stoppe, vi var faktisk et nesten samlet Storting som vedtok Norges flyktningpolitikk. Slutt å trakassere en enslig person for noe som vi alle har ansvaret for. Jeg venter fremdeles på en viss anstendighet fra de andre politikerne, ikke minst fra den fremste utfordreren, nemlig Jonas Gahr Støre. Men kan vi vente slik rakryggethet fra han? Jeg tviler!
(Innlegget er en forkortet tekst, tidligere publisert på Sverre Anskogs blogg.)