Det synes avgjort allerede. Høyre og Fremskrittspartiet fortsetter i regjering i fire år til. Trine Skei Grande har forstått at taktiske stemmer fra folk som ellers ville stemt på Høyre eller FrP reddet Venstre over sperregrensen. Det burde holde partiet i tøylene. I sitt idealistiske svermeri trives nok Knut Arild Hareide på venstresiden, men det er sikkert en riktig vurdering at tilhold på høyresiden gir mest innflytelse over de kristne velgernes kjernesaker.
Senterpartiet gjorde et meget godt valg, og det viser misnøyen fra folk i distriktene. De føler seg med god grunn overkjørt av den ideologiske sentraliseringen som drives frem av alle de største partiene. Og distriktspolitikken er vel det eneste som gjør at Ap er en foretrukket partner for Sp over H og Frp.
I utenriks- og innvandringspolitikken hører Sp hjemme på borgerlig side. Nettopp denne preferansen i grunnfjellet til Sp – deres velgere har mange likhetstrekk med Frps – gjør at en H/Frp regjering vil ha langt sterkere forhandlingskort også med V og Krf i årene som kommer. Som Trygve Slagsvold Vedum indikerte i partilederrunden valgnatten, vil Sp søke innflytelse der de kan. Det er ikke gitt hva Sp går til valg på i 2021.
Media vil nå spille opp en personkamp i Ap, sikkert godt hjulpet av ambisiøse Trond Giske. Og det er vel ikke overraskende om Støre annonserer at han tar en internasjonal toppjobb om noen måneder. Han passer nok best i medvind.
En rikmann fra beste vestkant var nok et dårlig ledervalg for Arbeiderpartiet. Men det var neppe Støre som person som tapte dette valget. Han fremstår ikke som usympatisk, og han er veltalende og fortsatt en slags svigermors drøm. Det er de økonomiske og demografiske endringene som er Aps problem.
Kanskje 22-28 % oppslutning er Aps nye normal. Det at de er det foretrukne parti for innvandrere fra den ikke-vestlige verden – med deres behov og forventninger – vil forhindre Aps appell hos det gamle grunnfjellet. Og godt utdannede statsansatte vil neppe heller i hopetall over tid kunne støtte en så raus velferdsstat at deres eget inntektsgrunnlag i arbeidende offentlige jobber kommer i klem.
Den internasjonale og nasjonale solidaritet står i motsats. Med SV, MDG og Rødt til venstre for seg, og med SP og Høyre i sentrum, kan heller ikke Ap ta en radikal Jeremy Corbyn og Bernie Sanders bevegelse. Slike «kupp» kan lykkes kun i land med færre partier. Ap er derfor låst fast i smale rammer, mon tro om de vet det selv?
Det er neppe å forvente at hovedstrømsmedienes analyse av valgresultatet heller vil snakke om den demografiske elefanten i rommet mer enn de tillot den som tema i valgkampen. De titalls milliardene som integreringstiltakene koster hvert år er en ikke-sak. Man vil forsøke å finne forklaringer på at Ap valgte feil taktikk i fremstillingen av at økonomien gikk dårlig – når den ikke gjorde det – eller at de vinglet i samarbeidsspørsmålene. Mediene synes nesten besatt av å holde fokus på taktikk snarere enn substans.
Men hva annet kunne Ap gjøre til sitt fokus? De kunne ikke godt gå til valg på mer innvandring, flere sosiale ytelser, flere integreringstiltak osv. Slik de reelt sett gjør. Aps valgkampstrategi var nettopp å ikke snakke om elefanter, og da var det ikke mange temaer igjen som ikke allerede var merkesakene til enten Sp, MDG eller SV. Det var altså ikke Støre som tapte valget for Arbeiderpartiet. Det er partiet som har mistet den verden hvor de var så automatisk relevante.