Den 9. september arrangerte Trykkefrihedsselskabet, Document og Human Rights Service et seminar om Qur’an, i Farvergade 27, København. Teamet er kontroversielt. Dr. Robert M. Kerr, som arbeider i en forskningsgruppe tilknyttet Saarbrücken Universitet, gikk gjennom det historiske materiale om Muhammed. Det var et kritisk blikk, etter modell av det man allerede på 1800-tallet hadde utsatt Jesus for. I følge Kerr er det fra et rent vitenskapelig ståsted, svært uvisst hvorvidt Muhammed faktisk har eksistert i den form tradisjonen fremstiller det.
Sammenliknet med andre historiske skikkelser er det bemerkelsesverdig hvor lite relevant materiale det er om ham, påstår Kerr. Men hva er ‘relevant materiale’? Bare kort, og som instruktivt eksempel: bibelforskningen benytter særlig to perspektiver, nemlig ‘samtidighet’ og ‘uavhengighet.’ Altså, i hvilken grad finnes samtidige kilder? Og altså aller helst uavhengige samtidige kilder. Uavhengighet sikrer at det ikke kun er kristne som forteller om kristendommen.
Med slike parametere stiller både Muhammed og Qur’an svært svakt. Dette basert på alminnelige vitenskapelige standarder, som i slike tilfeller naturlig nok baserer seg på geografi, arkeologi og tekster. Dr. Kerr avsluttet med en inderlig refleksjon over hva vi står ansikt til ansikt med, nå som islam tegner slik en markant virkningshistorie hos oss, for våre barn, for vår fremtid.
En slik usikkerhet om Muhammeds faktiske historie er kanskje ikke spesielt merkelig gitt at vi snakker om hendelser for mer enn 1400 år siden, men det blir naturligvis sensitivt likevel. Også for de kristne var det i sin tid smertefullt å få vitenskapens lyskastere på sine trosbekjennelser. Man kan spørre om det er rett tid å rette lyskasterne på islam gitt den eksplosive situasjonen som allerede eksisterer i Europa. Betyr det egentlig særlig mye fra eller til hvorvidt Muhammed har eksistert så lenge de aller fleste synes å tro det?
Alle opplyste mennesker forstår situasjonens alvor. Deskriptivt ser vi kun små variasjoner, uenigheter; de store linjene er alle enige om. Noe helt annet er det med situasjonens normative aspekter: hva bør vi gjøre? Vi er stort sett enige om hva det er, men vi er slett ikke samstemte når det kommer til hva vi bør gjøre.
Frykten for det muslimske sinnet
Jeg avbryter imidlertid referatet. Jeg vil snakke om det normative. Om det som fant sted i Farvergade, dvs. om noe som fant sted. Blant de fremmøtte var representanter fra Trykkefrihedsselskabet, Hege Storhaug, Hans Rustad og Hanne Tolg. Og Thomas Hoffmann. Og Lars Hedegaard.
Jeg fikk sagt ‘God dag’ til ham, Lars Hedegaard, idet han, med meg, i det strie regnet røyket en sigarett, i påvente av at hans livvakter fikk klarert situasjonen ute på gaten. Nysgjerrige blikk fra folk som tilfeldigvis kom forbi. Politioppbudet var mindre enn vanlig, var jeg blitt fortalt tidligere. Men det var likevel, etter hva jeg kunne bedømme, i hvert fall 5 maskingeværer der. Og kanskje, sannsynligvis, var det også tiltak som ikke var synlige. Det gjør inntrykk å se politifolk med skuddsikre vester, sonderende blikk og pekefingrene hvilende på avtrekkerne til maskingeværene.
Det gjør inntrykk å se Lars Hedegaard. Livvaktene er hele tiden meget tett på, bare få meter fra ham. Jeg satt rett bak ham under foredraget, og jeg var derfor gjenstand for mange granskende blikk. Plutselig sier han at han ikke gidder å vente til bilen blir kjørt frem; de går selv til bilen. På veien tilbake til lokalet, for å høre den siste delen, ser vi så at alle de øvrige politifolkene forlater adressen. Alle vi andre er plutselig overlatt til oss selv.
Hvordan kan man vite at det «bare» er Lars Hedegaard som er truet? Det vet man selvsagt ikke. Men de gikk når Lars Hedegaard gikk. Og de fremmøtte var tydelig klar over at de nå ikke hadde politiets beskyttelse.
Men til refleksjonen vi alle bør gjøre oss. Vi som ikke allerede har erfart hva Lars Hedegaard har erfart er overlatt til oss selv. Beskyttelse gis kun de som har vært der. Dr. Kerr påminnet oss om teologien i islam hvor guddommen der har et, i hvert fall for muslimene, vilkårlig forhold til frelse, hvorfor kriminelle muslimer allikevel mener seg å finne frelse i morderisk jihad, dvs. «dø for saken.»
En av mine samtalepartnere sa at politiet er nødt til å prioritere. Ja, dette vet jeg som bor på Nørrebro. Helikoptrene flyr over hustakene; bandene skyter, også på tilfeldige og sakesløse personer. Jeg har sett og hørt det selv. Der sitter militærpolitiet halvveis ute med skarpladd våpen, klar for å skyte. Politiet, som selvsagt får kritikk fra venstresiden i Danmark, uttaler at de operative regler er de samme i luften som for på bakken. Så, ja, politiet må prioritere. Når en drapstruet Lars Hedegaard forlater scenen, er vi andre overlatt til skjebnen.