I valgkampen var solidaritet byttet ut med tåkete begreper som «verdivalg» og «anstendig språkbruk». Det er ikke hva man sier – men måten en sier det på, som nå skal være politikkens gravitasjonspunkt. Sant og falskt betyr ikke noe lenger. Nå skal vi frykte at samfunnet har blitt «kaldere». Vi skal passe oss for «retorikken vår». Noe av oss «forsimpler ordskiftet» og skal støtes ut i kulden.
Arbeiderpartiet hadde i sine glansdager rent flertall. Det var den gang «noen hadde snakket sammen» og ting løste seg slik partiet ville. Men da røk det av pipa, og det var arbeid å få. Man tørket svetten av pannen og spise sin matpakke uten å mukke. Selv statsministeren bodde på Tøyen. Den gang la folk stolthet i slagordet – Solidaritet!
Men brått fant vi olje, mye olje og Norge ble et meget rikt land. Da ble individualisme idealet. Industrien ble flyttet til lavkostland, der arbeidere ikke har rettigheter. Fabrikkene ble ombygd til kontorer eller kjøpesentre.
Politikk har blitt en profesjon, før hadde Ap-politikerne jobba på gølvet og snakka rett fra levra. I dag begynner en med politikk allerede på skolen. Ingen av dem har hatt en vanlig jobb, om en ser bort i fra å være rådgiver i en NGO eller forsker i Fafo. De mangler en praktisk erfaring. Det er profesjonelle «talking heads» og de tenker ikke på landets beste, men på sitt eget. Slik virker det i det minste som.
Valgåret begynte så meget bra for Ap, lav oljepris fikk pilene til å peke ned, det var dårlige tider og økende arbeidsledighet. Regjeringen hadde gjort en dårlig jobb, Arbeiderpartiet hadde vind i seilene. De kunne slå seg på brystet og si – hadde vi sittet ved roret – så ville vi ha fått skuta på rett kjøl.
Men da høsten nærmet seg, hadde vinden snudd. Da satt Arbeiderpartiet igjen med skatteøkninger som valgflesk, men det er ikke så spennende. Det ble dermed et Verdivalg – samfunnet har blitt kaldere under Erna.
Åpne grenser har resultert i at arbeidere har fått problemer. De som ikke greide skolen, slike som Hillary Clinton kalte «Basket of deplorables» har endt opp på trygd eller i utrygge jobber, slik som pizzabud og telefonselger. Arbeiderpartiet har blitt partiet for de som er ansatt i offentlig sektor. De har glade dager og merker lite til forandringene. Det er mannen i gata som får byrden. De andre får malt huset til en rimelig penge, billig bilvask og hårklipp uten kvittering, eller ny brygge på hytta.
Jonas Gahr Støre gikk på privatskole med Jens Stoltenberg. Etter studie på en fransk eliteskole ble politikken hans vei. Uheldigvis var det dårlig napp hos Høyre, men den gamle privatskolevennen hadde kontakter og han fikk æren av å bære landsmoderen sin koffert den gang hun var høyt oppe i FN.
Det som før het arbeiderklassen, den gang man brukte slagordet: Solidaritet! Kalles i dag grilldresser, de som drikker boksøl, spiser pizza og snakker om fotball. De er vulgære og kan ikke snakke fransk. Når en kommer fra beste vestkant, så er dannelse viktig. Under valgkampen forsøkte odelsjenta Sylvi å sette problemer under debatt og var ikke villig til å diskutere om «problemer» er det rette ordvalg. Begrepet er befengt med noe negativt og det ville ha mer passende å benytte «utfordring».
Jonas tilhører den ytterste høyresiden av partiet og han fremsto ikke samlende. Venstresiden fryktet at han skulle gå mot høyre og høyresiden fryktet at han skulle gå mot venstre. Skuta lakk i begge ender.
Arbeiderpartiet hadde ikke noe spennende å tilby – om en ser bort fra skatteskjerpelser. De gikk til valg på regjeringsskifte – velgerne visste hva de hadde, men ikke hva de ville få.
Valgkampen til Arbeiderpartiet gikk i høylytt klaging over bagateller eller å sette utsagn opp i verste mening. De kom ikke med ett eneste salgsargument, om vi ser bort fra «vi lover penger til…». En vinner ikke taburettene med en slik strategi. Jonas fikk sin sjanse, men han forspilte den.
Da er spørsmålet: hva skjer nå – skal han ta sin flosshatt og gå?
Men hvem skal overta, en av nestlederne Trond Giske eller Hadija Tajik? Eller bør de finne et uskrevet blad – en som kan få vind i seilene?