Hvis man ved synet av en åtteårings flagrende lokker kjenner at det dirrer bak buksesmekken, kan det ikke karakteriseres som annet enn pedofili. Også om hendelsen forsøkes legitimert i religionens navn. Slike psykiatriske diagnoser har vi behandling for her i Norge. Under ingen omstendigheter skal et barn ta konsekvensene av en manns mangel på de verdimessige grunnpilarene, spesielt omhandlende kvinnesyn og likestilling.
Verdiløs trygghet
Allerede i 1991 ratifiserte Norge barnekonvensjonen, og i 2003 ble den en del av norsk lovgiving. En lov som tilsier at barn har rett til ikke-diskriminering, rett til å si sin mening og bli tatt på alvor, rett til å bli behandlet til sitt beste og rett til å bli skjermet mot seksuell utnytting. Men selv med konvensjonen i grunn og Norges beryktede rettssystem i bakhånd, kan ikke alle barn her til lands ta frihet og forsvarlig omsorg som en selvfølge. For vi har blitt en nasjon hvor hensynet til religion veier tyngre enn enkelte barns rettigheter, kan det virke som.
Mens politikerne sitter som ansvarsfraskrivende, naive og kunnskapsløse nikkedukker på sidelinjen, overbevist om at valgfrihet rundt hijab i skolen fremmer integrering og fredelig mangfold, står undertrykte jenter blott under en patriarkalsk kultur hvor sterk sosial kontroll står sentralt, brukes barna som religiøse vimpler for flagging av foreldrenes blodhellige springbrett. Jentene tillegges en identitet ved påtvungen hijab, og det med statens velsignelse.
Farlig glorifisering
Mediene fronter stadig norske muslimske kvinners romantiske fremstilling av hvordan hijab er med på å vekke frihetsfølelsen og individenes individuelle identitetsblomstring. Det finnes til og med eksempler på mediehus som gjengir unge jenters-, altså barns, tanker rundt det å bære plagget. Barn totalt blottet for tilstrekkelig refleksjonsdybde og forutsetninger til å forstå hva en hijab i sin helhet innebærer. Uttalelsene fra de aller yngste beror gjerne på klassifiserende ordbruk som oss og dem, og er i aller høyeste grad eksempler på hvordan hijab i skolen fremmer segregering fremfor integrering.
Koranen som rettesnor for levesett aksepteres langt på vei her til lands, ved å gi unntak fra norske lover. Kun gjeldende for en bestemt gruppe mennesker. Formålet sies å være inkludering og integrering. Slik bagatellisering av det religiøse plaggets makt og kontroll, er ikke en trussel bare for de jentene som tillegges en identitet de gjerne skulle vært foruten, men også et hån mot vår prisgitte kvinnenebevegelse som kjempet for frigjøring og likestilling i etterkrigstiden. Ikke minst et respektløst stikk til alle de kvinnene der ute som ved politisk lovverk risikerer døden om de vekker erotisk begjær hos menn ved å ikke dekke seg til. Lukter det ikke flerkulturell skilsmisse stinkende av apartheid og etiske skillelinjer satt av religiøse overbevisninger lang vei?
Dialog gagner ikke de tause stemmene
Det kan virke som om det velbrukte rasistkortet for lengst har dømt politikerne til meningssensur og ansvarsfraskrivelse rundt temaet hijab i skolen. Nå til dags har man nemlig rasistiske baktanker bare man nysgjerrig etterspør en innvandrers opphav, serverer pølser i en barnebursdag eller betegner seg selv som liberalkonservativ. Er man dristig nok til å kritisk pirke i religionen og dens innflytelse på politikken, blir man selve symbolet på det rasistiske krenkelsessamfunnet Norge. Dette på tross av at Norge strekker seg langt for å unngå total assimilering.
Men det er viktig at noen snakker de tause jentenes sak, og det har jeg tenkt til å gjøre. For på dette plan handler det ikke om fremmedfrykt, trusler mot de norske verdiene eller om å motarbeide innvandring. Det handler om de enkelte jentene, og deres rett til å selv velge sin identitet. Det handler om jenter som risikerer å bli frastøtt fra familie dersom de selv tar til motmæle. Det handler om jenter som ikke har et støtteapparat i lovverk, skole eller andre instanser, men som lever et frihetsberøvet liv basert på ære og forventninger av konservative muslimske grunnverdier. Det handler om verdier vi ikke vil ha. La de få slippe! Om ikke annet; i skolegården!
Sosial kontroll og identitetsstyring er alt annet enn en berikelse for vårt likestilte samfunn, og dialog er ikke et tilstrekkelig hjelpemiddel for å bekjempe disse fundamentale kreftene. Basert på kunnskap burde det være en smal sak å si nei til hijab i skolen. Under ingen omstendigheter skal et barn ta konsekvensene av en manns mangel på de verdimessige grunnpilarene, spesielt omhandlende kvinnesyn og likestilling.