Det var en januarkveld i 2016 første gang jeg ble kalt rasist. Den gangen var jeg fremdeles medlem av partiet Venstre, og husker at jeg hoppet i stolen over påstandene. Utgangspunktet var en debatt rundt kulturforskjeller, og dertil et kvinnesyn som gjerne ikke harmonerer med den likestilte kulturen innvandrere og flyktninger ankommer til i Norge. De nordiske landene ligger tross alt på verdenstoppen når det gjelder arbeidet med likestilling, og ble i 2016 løftet opp til en andreplass – en plass vi tok fra Sverige. Samtidig som noen av de verste landene for kvinner og likestillingsarbeidet ligger i Asia og Afrika, hvor hovedandelen av flyktninger nå ankommer fra.
Ettersom jeg kun påpekte fakta ved potensielle problemer knyttet til en asyl- og innvandringspolitikk var jeg spesielt overrasket over reaksjonene jeg fikk på det sosiale mediet Twitter den kvelden. Det å bli kalt rasist var virkelig noe fælt. Tankevekket satt jeg meg ned og forsøkte å reflektere over om det kunne være noe i påstanden. Konklusjonen min ble heldigvis at det var behov for stemmer som tør å ta tak i utfordringer knyttet til en stadig økende andel mennesker med innvandrerbakgrunn i landet.
Valget mitt ble etterhvert også å melde overgang til Fremskrittspartiet. Siden den januarkvelden i 2016 har rasistbegrepet blitt klistret på meg, mer eller mindre utelukkende på grunn av mitt medlemskap i en demokratisk partiorganisasjon. Terskelen for å benytte seg av rasistbegrepet er redusert til noe som gjør at jeg knapt rynker på nesen lengre. I debatter, som innvandringskritisk, er det nesten mer overraskende om begrepet ikke tas i bruk. Siste utløpet for dette fikk Rødt sin partisekretær i Nord-Trøndelig, Kari Kristensen, da hun stemplet alle på borgerlig side som støttespillere for rasister.
Det bekymrer meg at en polariserende debatt vokser frem, og dreper viktige stemmer på et viktig tema. Selv holder jeg hardnakket på mine standpunkt, selv når man møtes med forenklet retorikk som reduserer deg til noe nedrig og fælt. Noe jeg absolutt ikke kjenner meg igjen i. For vi må ta den viktige og vanskelige debatten om asyl- og innvandring, og vi må fremme viktige stemmer som kan ta tak i utfordringene uten at de blir beskyldt for rasisme.
Kilder: