Ytringsfriheten er alle andre friheters mor. På den hviler alle våre andre friheter, på den hvilker våre mest sentrale verdier. Retten til å ytre seg slik man ønsker ble popularisert og spredt over hele den vestlige verden under opplysningstiden. Verdiene som ble fremkjempet under denne tiden er fundamentet for dagens moderne, vestlige samfunn.
Før opplysningstiden var sensur av ytringer like naturlige i Europa, som det i dag er i diktaturer og teokratier. Men i den nye tiden skulle det bli vanskelig for myndighetene å stoppe flodbølgen av frie ytringer og filosofi som inntok Europa. Ludvig 16 av Frankrike var fullstendig handlingslammet og klarte ikke stoppe de omfattende svertekampanjene av ham og hans hoff, de sensasjonelle pamflettene som var i omløp på kontinentet rundt denne tiden. Det franske standssamfunnet falt, USA ble grunnlagt, menneskerettigheter ble formulert, religiøse autoriteter ble utfordret og ytringsfriheten ble en bærebjelke for all vestlig sivilisasjon.
«Alle» er enige i at ytringsfriheten skal bestå. Sjelden hører man noen som motsetter seg begrepet ytringsfrihet. Likevel er det mange i Vesten som opplever at de ikke våger å uttrykke sine meninger, noen opplever å miste jobben på grunn av sine meninger, andre opplever trakassering og hets. Noen få blir til og med drept.
Noen land lager lover mot ytringer de ikke liker, såkalte hatpratlover som blant annet resulterer i at politiet i Storbritannia bruker tid og ressurser på å forfølge profilerte personer, som f.eks Katie Hopkins, som har hatt kontakt med politiet ved flere anledninger, på grunn av hvordan hun har uttrykket seg og provosert noen. En skulle tro britisk politi hadde større saker å ta seg av om dagen, med terror og voldtektsgjenger som nå herjer Storbritannia. Hele 1400 jenter er blitt voldtatt og benyttet som sexslaver av pakistanske gjenger bare i den lille byen Rotherham alene. Politiet visste om dette og grep ikke inn, av frykt for å bli kalt rasister.
Likevel kan du i dagens Vesten knapt stille spørsmål ved multikultur uten å bli karakterisert som fremmedfiendtlig, som en person som frykter alt som er ukjent og hater alt som ikke er vestlig. Det er lov å kritisere innvandring, det er ingen som arresterer deg, men terskelen for å faktisk gjøre det er mye høyere enn for mye annet. Det er lite fristende å si noe som kanskje bør sies, men som likevel kan få store negative konsekvenser for deg som privatperson. I Sverige har folk opplevd at de mister jobben fordi de sympatiserer med Sverigedemokraterna.
Du kan i dagens Vesten ikke lage en karikatur av en viss profet uten å bli truet med vold eller drap, og i verste fall må du betale den ultimate prisen for noe så banalt som en tegning. I Canada har de vedtatt en lov mot islamofobi, uten å tydelig definere hva som er islamofobi og hva som ikke er det. På hvilken side av loven havner da en litt ramsalt kritikk av islam?
Canadierne har også innført en lov som gjør det ulovlig å bruke «feil» pronomen om en transperson. Loven gjør det mulig å straffe den som ikke føyer seg etter enkelte transpersoners ønsker om å bli referert til som et eller annet oppfunnet, obskurt pronomen.
Ytringsfriheten er under press, men det er ikke noe nytt. Det har alltid vært krefter i samfunnet, for eksempel religiøse, som har ønsket å begrense ytringsfriheten av hensyn til sin egen sensitivitet. Likevel er det viktigere enn noensinne at vi står opp for retten til å si det vi mener, uansett hvor galt andre syns det er. Ytringsfriheten har alltid vært under press. Det nye er at den liberale venstresiden ikke lenger står opp for den. De later til å være mer opptatt av å beskytte følelsene til såkalte marginaliserte grupper.
Ingen borger, politiker, filosofi eller profet har rett til å ikke bli fornærmet eller latterliggjort i Vesten. Vi kan bli fornærmet, og vi har rett til å komme med motargumenter, men vi har ikke rett, uansett, til å begrense andres rett til å si nøyaktig hva de mener, så lenge de ikke oppfordrer til vold mot andre mennesker.
Et samfunn der du kan uttrykke deg akkurat slik du vil er en avgjørende forutsetning om man vil skape eller bevare en fremgangsrik nasjon, hvor filosofien blomstrer, hvor forskning og utvikling løfter de mange ut av fattigdom og kunnskapsmørke, et land der du former din egen skjebne og er et fritt menneske. Derfor må vi fortsette å snakke om ting som pågår rett fremfor øynene på oss. Vi må snakke om elefanten i rommet. Og viktigst av alt, vi må innse at et samfunn der selv dine dypeste følelser kan såres og dine sterkeste overbevisninger kan bli gjort til latter, er det eneste samfunnet verdt å leve i.