I 1895 fikk fabrikkarbeiderne ulykkesforsikring. Noen år etter kom det også ulykkesforsikring for sjømenn og fiskere. I 1911 ble det innført obligatorisk syketrygd for deler av befolkningen, og denne ble også utvidet etter hvert. Videre ble det i 1936 innført behovsprøvd blinde- og vannførehjelp, som de kalte det for den gangen, dette var forløperen til det vi i dag kaller uføretrygd. I 1939 fikk vi innført arbeidsløshetstrygd, senere kalt arbeidsledighetstrygd. Sakte men sikkert ble det norske folk tildelt fellesgoder, som for de fleste av innbyggernes del, gjorde livet lettere å leve.
1.januar 1967 kommer det store gjennombruddet, da den borgerlige regjeringen ledet av statsminister Per Borten fra SP, innførte obligatorisk syketrygd for hele befolkningen. Her var alderspensjon ved fylte 70 år til alle norske statsborgere også inkludert i dette. Og med dette var Folketrygden født.
Folketrygden har i alle årene siden blitt utvidet og forbedret, til hele befolkningens beste. Og i 1973 ble pensjonsalderen satt ned ifra 70 til 67 år, slik den fortsatt er i dag. Noen grupper ønsker å sette aldersgrensen videre nedover, dette blir imidlertid noe politikerne må avgjøre om så langt kommer.
Alderstrygden var liten de første årene, vi måtte sette tæring etter næring, som vi sa den gangen. Dette var jo før vi fant oljerikdommene i Nordsjøen. Men i likhet med resten av våre trygdeytelser, økte dette jevnt og trutt i årenes løp. I dag har vi uten tvil en av verdens beste trygdeordninger, kanskje den beste.
Vi kan vel trygt kalle folketrygden, med alle sine goder til befolkningen, for den største og beste økonomiske trygghet et menneske kan bli tildelt.
Dette takket være fornuftige folkevalgte, som tok et riktig valg den gangen. Slik at vi som pensjonister kan heve vår rettmessige trygd hver måned, og leve et godt liv resten av vår tid her på jord.
Hvordan vi i fremtiden skal finansiere disse velferdsgodene, er et åpent spørsmål. Slik det er i dag der flere og flere faller ut av arbeidsmarkedet, der mange blir pensjonister og andre uføre, går ikke i lengden. Dette vil politikerne se seg nødt til å stramme inn på, før eller senere dessverre. Men enn så lenge, får vi glede oss over det vi har.