A toppled Confederate statue lies on the ground on Monday, Aug. 14, 2017, in Durham, N.C. Activists on Monday evening used a rope to pull down the monument outside a Durham courthouse. The Durham protest was in response to a white nationalist rally held in Charlottesville, Va, over the weekend. (Virginia Bridges/The Herald-Sun via AP)

Uansett hva slags tanke som kommer ramlende inn i hodet mitt, er det ikke til å unngå at en indre, kritisk stemme vil si det stikk motsatte. Slik er det nok for mange av oss, vi bare ender opp med å gi den ene indre stemmen vår mer tid på luften enn den andre.

Min generasjon ble programmert til å gjenkjenne fascisme i alt, men ikke utstyrt med noen tilsvarende beredskap mot marxistisk ideologi. Vi skulle lese Anne Frank, men ikke en tøddel av Aleksandr Solzjenitsyn. Den kristenfundamentalistiske motstanden mot Life of Brian skulle vi lære om, men helst ikke de sosialistiske voldsmobbene mot visningen av den amerikanske spillefilmen The Green Berets.

Da de riksdekkende massemediene, utdanningsinstitusjonene og underholdningsindustrien har lullet seg dypt inn i den politisk korrekte, postmoderne venstresidens idéunivers i den pågående kulturkrigen, har jeg ansett det som en plikt å formidle den konservative siden for å balansere ut bildet. For den siden tyter knapt ut av fjernsynet, radioen, kommentariatets avisspalter, underholdningsindustrien eller pensumet på universitetene annet enn som karikaturer eller stråmenn. De konservative figurerer der først og fremst som hatobjekter, mye likt George Orwells «two minutes of hate»-sesjoner i 1984.

De som har tatt en samfunnsfaglig eller humanistisk utdannelse vil trolig ha pløyd seg gjennom bokstabler med marxistisk teori – og kanskje ikke fordøyd en eneste bok skrevet av en konservativ. Der den amerikanske venstresidens intellektuelle er norsk importvare, finnes ingen tilsvarende importvare fra den amerikanske høyresiden. Og glem å få inn Fox News på norske TV-apparater, i motsetning til satireprogrammer fra ytre venstres Comedy Central. Det finnes forsvinnende lite albuerom for alternative oppfatninger i den norske offentligheten.

Men har man stiftet ordentlig bekjentskap med bare den ene siden av dilemmaene, slik et forstemmende antall nordmenn har, kan man umulig ha dannet seg en velinformert mening om dem. Og som Walter Lippman sa: «Where all think alike, no one thinks very much at all.»

Begge sider vil uunngåelig ha rett i noe, og galt i noe annet, men intet er mer verdifullt å formidle enn de upopulære sannhetene.

Som den moderne konservatismens far, Edmund Burke, rundet av sitt hovedverk Betraktninger over revolusjonen i Frankrike (1790): «Dersom likevekten i det skipet jeg seiler i, settes i fare på grunn av overlast på den ene siden, er jeg oppsatt på å bære den lille vekten av min egen fornuft over på den siden hvor den kan bidra til å utligne vektfordelingen.»

Et kontrært element er altså innbakt i konservatismen, forbundet med målet om å finne et balansepunkt mellom ytterposisjonene. Hva Aristoteles kalte den gylne middelvei.

For én gangs skyld ønsker jeg imidlertid å gjøre noe annet enn å «bære den lille vekten av min egen fornuft» på den minst tunge vektskålen. Jeg ønsker å la begge stemmene i hodet få komme til uttrykk, for tydeligere å få frem de vanskeligste prinsipielle avveiningene.

Schizofrent? Muligens. Derimot kan en slik åpen utforskning av idéer være en god vei fremover, til forskjell fra den type steile fronter som det kanskje har blitt for mye av i senere tid. De fleste saker har minst to sider, hvorfor da ikke også kommentere dem deretter?

Herved vil jeg derfor begynne med et konsept kalt «striden i mitt hode», hvor verdikonflikter skrives som dialoger mellom ulike synspunkter. Og hva er vel et bedre sted å begynne enn debatten om konføderasjonsstatuene i USA?

«V» vil herfra og ut være ambassadør for den mer venstrevridde stemmen i hodet mitt, «H» for den mer høyrevridde. Konklusjonen får leseren gjøre opp selv.

Debatten om konføderasjonsstatuene

H: La meg få plante et flagg her. Jeg håper at så godt som alle følte forferdelse over synet av demonstranter som rev ned og ødela en statue av en konføderasjonssoldat i Durham, etterfulgt av spytting og sparking mot skulpturen. Slike hendelser får tankene til å vandre hen til følgende utdrag fra George Orwells 1984:

«Every record has been destroyed or falsified, every book rewritten, every picture has been repainted, every statue and street building has been renamed, every date has been altered. And the process is continuing day by day and minute by minute. History has stopped. Nothing exists except an endless present in which the Party is always right.»

Å fjerne historien til sine motstandere vekker temmelig vemmelige assosiasjoner. Jeg tror ordene til tidligere utenriksminister Condoleezza Rice var velveide, og tilbyr et mye mer sindig alternativ enn den slags tankeløs destruksjon:

«I’m a firm believer in keeping your history before you. And so I don’t actually want to rename things that were named for slave owners. I want us to have to look at the names and recognize what they did, and be able to tell our kids what they did and for them to have a sense of their own history.»

V: Jeg deler nok heller troen på den politisk vedtatte løsningen, som ikke er å ødelegge statuene eller bedrive hærverk på dem, men å flytte dem til egne utstillinger.

I Moskva, St. Petersburg, Praha, Budapest, Tbsili og andre øst-europeiske byer – for å gi deg andre assosiasjoner enn de vemmelige – har dette vært skjebnen til tonnevis av statuer fra sovjetæraen. Et illustrerende eksempel er det kjente Fallen Momument Park like utenfor Moskva, husende 900 sovjetiske kunstverk, eller Memento Park i utkanten av Budapest. Fra hjemmesidene til sistnevnte:

«Displayed in the Park are 42 pieces of art from the Communist era between 1945 and 1989, including allegorical monuments of ‘Hungarian-Soviet Friendship’ and ‘Liberation’, as well as statues of famous personalities from the labour movement, soldiers of the Red Army and other gigantic pieces: Lenin, Marx, Engels, Dimitrov, Captain Ostapenko, Béla Kun and other ‘heroes’ of the communist world.

A favourite with visitors is the Liberation Army Soldier. A hammer-and-sickle flag in its hand and a cartridge-disc machine pistol hanging in its neck make the statue complete. This 6-meter tall statue of the evil-eyed Soviet soldier once stood on the top of Gellért Hill in central Budapest, well-seen from every direction.»

Selvsagt skal man ikke utslette historien, den må vi lære av. Men ville det ha vært et innbydende syn om gigantiske statuer av sovjetiske despoter fortsatt raget over øst-europeiske metropoler og landemerker, eller om det tyske bybildet var dominert av nazistisk symbolikk? Som den afroamerikanske CNN-ankeren Don Lemon slo fast om slaveriet nylig: «Dette var vårt Holocaust.»

Den britiske journalisten Peter Hitchens, som levde som utenrikskorrespondent i Moskva i Sovjetunionens siste dager, har også skrevet klokt og prinsipielt om saken:

«East Berlin is pretty good at this. It’s city government has deliberately not sought to wipe out all memories of the Communist past. Many of the old street names and some of the monuments rightly survive. They mark real events and important people. But statues of actual Communist despots do not survive in the places where they once established dominance, or with the esteem, they once held.

[…] I approved of the removal, and of the decision to keep them.»

Og han fortsetter:

«For statues are propaganda, and a major purpose of propaganda is to overawe and reinforce the sense of powerlessness among the losers in political struggles.

And the Confederate statues, far from being (as I had thought) remembrances of the bitter, sad years immediately after the Civil War, turn out in many cases to have been put up in the 1920s to make rather nasty political points [against civil rights].»

Vi skal heller ikke stikke under en stol at konføderasjonen erklærte krig mot eget land – og tapte. Om man ønsker statuer i sine bykjerner, bør man ikke faktisk se til å vinne krigen?

En kan også undre seg over hva republikanere ville ha syntes om det var statuer av svarte supremasister som utsmykket amerikanske parker og offentlige plener. Antagelig ville synet deres på saken da ha vært noe annerledes farget.

H: Det er vel trygt å anmode at du ikke oppfatter analogien til Talibans destruksjon av Buddha-statuer eller IS sin vandalisme mot babylonske artefakter som rettferdig. Selv NRKs utenrikskorrespondent, Joar Hoel Larsen, har trukket den. Det med henvisning til et konføderasjonsmonument som ikke kan flyttes – Stone Mountain:

«Det mest utfordrende er Stone Mountain i Georgia der man finner det enkelte kaller «The Confederate Mount Rushmore». De tre fremste sørstatsprofilene er hugget inn i stein: President Jefferson Davis, general Stonewall Jackson, og Robert E. Lee.

Alle til hest høyt opp i en bratt fjellvegg.

Relieffene er nærmere 100 meter høye. De kan ikke flyttes. De må ødelegges. Som en slags ideologisk parallell til det Taliban gjorde med Buddha-statuene i Afghanistan i 2001, de likte heller ikke det de så.»

Demokratenes Stacey Abrams har alt fremmet forslag om å hente frem dynamitten der.

Hvordan lære av en fortid man er så innstilt på å fjerne? Kanskje fordi, som Orwell skrev i 1984, «den som kontrollerer fortiden kontrollerer fremtiden; den som kontrollerer nåtiden kontrollerer fortiden.» Venstresiden virker besatt av å oppnå ideologisk hegemoni.

Heller ikke din referanse til Russland, og deres forhold til sine egne mørke kapitler i historien, maler et fullstendig bilde. Mange av de sovjetiske symbolene ble fjernet som en spontan reaksjon, av mennesker som nettopp hadde levd i flere tiår under tyranniet. Det er ikke tilfellet med hva som nå er under oppseiling i USA, som snarere virker å være et ledd i Demokratenes motstandskamp mot Trump, ikke utfallet av en tankefull diskusjon.

Da Vladimir Putin fikk spørsmål om gjenreisning av Stalin-statuer i Russland i 2013, viste han til statuen av Oliver Cromwell (den militære diktatoren på 1650-tallet i kjølvannet av den engelske borgerkrigen) utenfor Westminster i London:

«What is the essential difference between Stalin and Cromwell? Can you tell me? No difference. […] His statue is still standing. No one is going to remove it. The essence is not in these symbols, but in the need to treat with respect every period of our history.»

Om Russland makter å utøve respekt for sin fortid, hvorfor kan ikke Vesten? Robert E. Lee kjempet riktignok for et formål nær sagt alle nå erkjenner som moralsk galt, men han var like fullt en fremragende general og nøkkelfigur i skjellsettende historiske begivenheter.

Det kontinentale Europa har ikke fjernet statuene av Napoleon Bonaparte, Italia lar statuene av de romerske keiserne stå, og Storbritannia har sin Oliver Cromwell. Historiske skulpturer vil nesten alltid kaste noen mørke skygger, men det gir ingen rett til å demontere dem. Det er hva barbarer gjør.

Både George Washington og Thomas Jefferson eide slaver. Skal de også stues vekk fra offentligheten? Skal vi rive ned statuene av Ludvig Holberg i Oslo og Bergen fordi han hadde eierskap i det dansk-norske slaveriselskapet? Skal vi brenne bøkene til Knut Hamsun, siden han næret sympatier for Hitler?

Der man brenner bøker, vil man til slutt brenne mennesker, og der man smadrer statuer, vil man til slutt smadre mennesker. Inntil veldig nylig forstod alle det veldig enkle prinsippet at en ikke kan dømme mennesker i fortiden på basis av en endret moralsk zeitgeist. I fortiden var slaveriet en allment akseptert praksis, det er et faktum man simpelthen må forholde seg til.

Hvor er egentlig det begrensende prinsippet her?

V: Det er spørsmålet som rører ved dilemmaets kjerne.

Jeg tror det veiledende prinsippet må være utøvelse av skjønn i den enkelte case. Hva mange av de historiske personlighetene du trekker frem gjelder, hedres de eksempelvis ikke på grunn av deres karakterbrister, men på tross av dem.

Holberg og Hamsun feires for sitt forfatterskap, ikke for deres befatning med slaveriet eller nasjonalsosialismen. Det er dermed riktig at statuen til Holberg fremdeles står utenfor Nationaltheatret, mens Snorre-monumentet i Slottshagen, reist under okkupasjonstiden, ikke gjør det. Det har å gjøre med kontekst, og ikke minst med i hvilket øyemed disse skulpturene ble satt opp.

Gjenlevninger fra Romerriket er selvsagt av noe større arkeologisk verdi enn amerikanske statuer reist som propagandaformål tidlig på 1900-tallet. Oliver Cromwell var en fremskutt skikkelse i Englands overgang til parlamentarismen. Washington og Jefferson anses ikke som amerikanske helter fordi de holdt slaver, men fordi de var arkitekter av den nye republikken.

Konføderasjonsgeneralene kjennetegnes, i sterk kontrast, først og fremst av sitt forsvar for slaveriet som institusjon.

Det er riktig at en ikke bør dømme individer i historiens rettsal for moralske forbrytelser som på deres tid ble ansett som normen. Det er imidlertid ikke tilfellet her. Den amerikanske borgerkrigen var nettopp en strid mellom abolisjonister og slavetilhengere. Mange av skulpturene ble, som vi har vært inne på, reist lenge etter borgerkrigen simpelthen for å markere motstand mot utvidede borgerrettigheter.

Det var rikelig med anledning til å vite bedre på tiden.

H: Konføderasjonsgeneralene hedres også for sine militære bragder og lojalitet til sine stater, soldatene for sine ofre og tapperhet.

Handlet den amerikanske borgerkrigen utelukkende om retten til å fortsette slaveriet, slik konføderasjonens konstitusjon garanterte, eller dreide det seg muligens om noe mer, som for eksempel statlige rettigheter?

V: Hvorfor jaget sørstatene uavhengighet? Nettopp for å verne om slaveriet, viktig for blant annet den bomullsbaserte økonomien i de mindre industrielt utviklede sørstatene. Det er ikke til å komme utenom at dette var avgjørende for krigsutbruddet.

H: Hvilket lys setter så begivenhetene Abraham Lincoln i? Hans primære mål var å bevare unionen, ikke å frigjøre slavene. Dvel ved ordene som falt i hans første innsettelsestale i 1861:

«I have no purpose, directly or indirectly, to interfere with the institution of slavery in the States where it exists. I believe I have no lawful right to do so, and I have no inclination to do so.»

I et brev til redaktør Horace Greeley i New York Tribune, ført i pennen i 1862, slo han fast følgende:

«If I could save the Union without freeing any slave I would do it.
If I could save it by freeing all the slaves I would do it.
And if I could save it by freeing some and leaving others alone I would also do that.»

Betyr dette at også Lincoln falt på feil side av den moralske konflikten i sin tid, og at Lincolnmonumentet i Washington D.C. nå er et legitimt mål for flyttelasset?

V: Lincoln kjempet til syvende og sist på abolisjonistenes side, hans fremste mål eller ei. Under krigen tok han rømte slaver under sine vinger. Det var også han som undertegnet deklarasjonen om frigjøringen av slavene i 1863.

Jeg får avslutte med bidraget til Fox News-kommentatoren Charles Krauthammer, som tydeliggjør en annen ytterst viktig distinksjon – den mellom de ulike konføderale monumentene og deres vidt forskjellige bakgrunn:

«Some of the statues were sincerely held tributes, some of them by the Union, to their fallen comrades in the Confederacy as a symbol of reconciliation and sort of the better angels. I will commend your viewers to go to Arlington National Cemetery, remember, the cemetery of the victorious union, go to section 16, it is devoted to a monument to the Confederate soldiers buried there, arrayed around this monument with a very touching inscription speaking about these men, these Confederates ‘in simple obedience to duty as they understood it. These men suffered all, sacrificed all, dared all, and died.’ You wouldn’t want to touch that. That is almost sacred.

Now, on the other hand, 100 years later, many Southern states put up statues to the Confederacy, as symbols of not the Civil War, but of their resistance to civil rights, and to Supreme Court rulings and desegregation. That’s a very different category. And that’s where I think it’s far more problematic. That’s why I think it’s simply a mistake to say categorically yes, we keep them all, or categorically no, we take them all away.»

H: Historien er, som jeg antar denne diskusjonen har fått frem, en kompleks sak. Ved å åpne en dør til å fjerne de delene av den man opplever som ukomfortable, åpner man samtidig døren for at andre fjerner delene de ikke liker.

Hvor alt dette vil ende, er ikke godt å si, men jeg har en følelse av at det ikke vil stoppe med monumentene under diskusjon. Dem som løper gatelangs i vandalismens rus, eller står beredt med dynamittkubene, har i hvert fall ingen intensjoner om å gi seg med det første.

Man kan like gjerne stå opp mot dem med det samme.

 

Advertisements

Velkommen til Resetts kommentarfelt

Kommentarer forhåndsmodereres, det kan derfor ta noe tid før de dukker opp i kommentarfeltet. Skriv gjerne kort. Resett tar ikke ansvar for lenker til andre sider og for filmlenker. Resett står ikke inne for meningene som uttrykkes av den enkelte kommentator. Personangrep, hets, trusler og oppfordring til vold, spamming, trolling og avsporing av debatten er ikke tillatt. Det oppfordres til normal høflighet. Resett forbeholder seg retten til å fjerne enhver kommentar uten begrunnelse. Ved å kommentere her godtar du disse betingelsene. Gjentatte brudd på betingelsene kan føre til utestengelse.
Har du spørsmål knyttet til kommentarfeltet kan du sende det til [email protected]