Resultatet fra valget skal nå forklares, analyseres og drøftes. Der politiske kommentatorer før valget livnærte seg på tyntflytende analyser om retorikk og strategi, skal de i de kommende ukene forklare valget ut fra minst like tyntflytende resonnementer. For den som vil forstå politikk og forstå valgresultatet, gjelder det å høre så lite på disse kommentatorene som mulig. Derfor sier jeg: pass opp for politiske kommentatorer!
Nå som høsten er kommet, er det flere ting man må være obs på: forkjølelse, glatte veier – og politiske kommentatorer. I valgår er disse særlig fremtredende, med sine generelle betraktninger om hva som fungerte og ikke fungerte for ethvert parti. Til forveksling likt hva de gjør før valget, sier du? Det er fordi det er det. Men med resultatet i hende, kan kommentatorene glatt hoppe over de delene av analysene man ikke traff på, og konsentrere seg om de delene de faktisk traff på. Jo flere dartpiler du kaster, jo større er sjansen for å treffe blink. Men du kan spørre deg selv: ville du holdt blinken foran en svaksynt dartspiller?
Det ville vært for frekt å kalle de politiske kommentatorene for virkelighetsfjerne, for de lever i det minste i sin egen virkelighet. Men de er så nært på politikken at de blir nærsynte. Dette er en type skade yrkesskadeforsikringen ikke dekker, men som abonnentene og leserne betaler forsikringspremien på.
De klareste symptomene, er at man gjør som Aftenpostens Harald Stanghelle: dikte opp en teori om «norsk politikks naturlov», og om hvordan spesielt Fremskrittspartiet har brutt denne. Ja, en høyresideregjering har ikke blitt gjenvalgt siden Willoch, men naturlov? Politikken styres ikke av naturlover; det gjør den vanskelig å forutse, vanskelig å styre, men desto mer interessant. Stanghelle burde være den første til å verdsette dette. Men å gjøre det ville jo vært å spenne ben på eget næringsgrunnlag, som jo nettopp er å synse om spådommer i norsk politikk. Derfor tjener såkalte naturlover hans narrativ.
Det er ikke fakta som er viktig, så mye som den gode historien. Det er overskriftene som gjelder, og da skal de fleste hendelser blåses opp. Pompøsitet og virkelighetsfordreining går på bekostning av ærlighet og ydmykhet.
Dessverre gjelder dette ikke bare Stanghelle, som jo tilhører den garvede og erfarne eliten i Akersgata. Men hva så med de mange, nye og «friske» pustene i norsk samfunnsdebatt? Dagbladets Ola Magnussen Rydje er visst nok en av disse. Men også hos han er etterpåklokskapen sterk: «Arbeiderpartiets nederlag skyldes mangel på helhetlig overbygning. De siste fire åra har vært for mye enkeltsakspolitikk og for lite overordnet framtidsvisjon. Kall det mangel på ideologi om du vil, eller si deg fornøyd med at det bare er en identitetskrise. Symptomene er uansett de samme: Selv om partiet kan være tydelige og konkrete i enkeltsaker, er det ingen klar rød tråd i prosjektet. Det gjør velgerne usikre.»
Her er det flere ting enn hans inkonsekvente bruk av radikalt bokmål som er galt. Hvis Rydjes blendende intellekt visste hva Arbeiderpartiet trengte, kunne han jo ha skrevet en lederartikkel for å gi Støre noen tips?
La oss se hva Rydje skrev i sin forrige kommentarartikkel, publisert 26. august: «Det er ikke først og fremst kaos som har preget statsminister Erna Solbergs fire år som regjeringssjef. Hun har i likhet med enhver regjering hatt sine kriser, men Solbergs parlamentariske ledelse kan heller karakteriseres som kalkulert egoisme. Det kan straffe seg.»
Før valget mente Rydje at regjeringsprosjektet bar preg av kalkulert egoisme, og hadde flere kriser. Man kan jo spørre om velgerne er enig. Jeg tror valgresultatet besvarer det spørsmålet med et øredøvende nei. Her har vi avdekket et sprik i hva man mener før og hva man mener etter en hendelse. Likevel skal man etterpå forklare hvorfor det ble slik, og komme med løse antagelser som: «Det er fellesskapet som sviktet for Arbeiderpartiet, og nederlaget er et felles ansvar.» Hva nå enn dette betyr.
Hverdagen til en politisk kommentator er enkel: Man kan tilsynelatende bruke tiden slik man vil, få pressepass til arrangementer med elitene, og å skrive «analyser» uten at noen stiller kritiske spørsmål om kvalitet og treffsikkerhet. Tross alt skrives de fleste analyser etter at hendelsen som analyseres har funnet sted. Det er som å gi noen fasiten på forhånd.
Når man ikke har ordentlige nyheter å fylle opp spalteplass med, må man skape egne. Derfor kunne vi blant annet se daglige meningsmålinger i ukene før valget. Jeg anslår at nyhetsverdien for folk flest i hver enkelt ekstra meningsmåling for å være lik null. Av samme grunn, altså mangelen på ekte nyheter, skal nå valgresultatet analyseres ut fra alle mulige perspektiver. Resultatet blir høyst svevende resonnementer som tilfører ingen ekstra verdi for leseren.
Det er kun politiske kommentatorer som egentlig bryr seg om hva en politisk kommentator mener. For en politisk kommentator er spillet, strategien og retorikken det viktigste. For velgerne er det mer håndfaste ting som står på spill. Fanget i sin egen virkelighet, produserer den politiske kommentatorer intet annet enn analyser fullstendig blottet for substans.
Sesongens tips er å holde seg på god avstand fra politiske kommentatorer, og heller følge de ekte nyhetene. Å lese kommentarer i landets større aviser er bortkastet tid, og i verste fall tukler det med evnen til å se virkeligheten for hva den er. Pass opp for politiske kommentatorer i høst.