Larvik 20111114. Høst i Bøkeskogen. Nakne løvtrær i silhuett mot himmelen. Foto: Paul Kleiven / Scanpix

Jeg er ikke så annerledes enn mange andre; jeg har mine opp- og nedturer, jeg opplever mye glede men sliter også iblant. Jeg er blind. Det gir noen utfordringer. Jeg er uføretrygdet. Det er heller ingen fordel. Men ellers: Livet er bra, det!

 

Jeg liker likevel ikke alt skrytet om hvor godt landet vårt er, og jeg er heller ikke sikker på at jeg liker at velferdsgodene ukritisk skal deles på stadig flere. Norge er et spleiselag, og jeg mener at samfunnsdugnaden først og fremst skal gjelde å ivareta behovene til landets egne innbyggere. Jeg er ikke imot at vi hjelper andre, men jeg vil at vi skal tenke over at all hjelp har en pris. Hvis vi prioriterer u-hjelp og det å åpne grensene for stadig nye mennesker, blir det flere å dele på. Det kan gå utover velferdsstaten slik vi nå kjenner den.

 

Et bilde jeg dessuten gjerne vil knuse, er myten om den alltid varme, omsorgsfulle stat. Ofte møter jeg dårlig service og lite støtte i stat og kommune. Et eksempel er innenfor NAV. Et annet eksempel er i forbindelse med kommunale omsorgstjenester. Hadde det vært privat virksomhet, kunne jeg lettere ha klaget eller gått til en annen leverandør, men fordi det er offentlig virksomhet, føler jeg meg ofte maktesløs. Å klage kan føre til mindre goodwill og enda dårligere service.

 

Arbeiderbevegelsen bygger tradisjonelt sin ideologi på kampen mellom eiere og arbeidere. Sosialismen skal ivareta arbeidernes kår, og kampen handler om å beskytte mennesker mot kapitalistenes (eiernes) overgrep. Men hva når stat og kommune gjør overgrep? Hva gjør sosialismen med det?

 

Sosialistisk side i politikken er nøye med arbeidstidsregler, Arbeidsmiljølov og sykelønnsordning. Ingenting skal forandres. Arbeidstakernes rettigheter skal ivaretas som de er. Men hva med dem som er utenfor arbeidslivet? Trygdede har ingen fagbevegelse å klage til.

 

Jeg vil også stille spørsmålstegn ved arbeidets hellige plass i vårt samfunn. Enten det gjelder funksjonshemmede, ungdom eller innvandrere, er mantraet alltid: «De må komme i arbeid!» Alle vil aldri klare å komme i arbeid, og hva med oss som er utenfor arbeidslivet? Har vi også verdi?

 

Den norske pietismen er opptatt av arbeidets egenverdi, og jeg er enig. Arbeid kan gi så mye positivt: utfoldelse, mening, identitet og fellesskap, – foruten penger, da. Men arbeid er ikke det viktigste i livet, ikke for meg og ikke for mange andre. At en del ikke kan komme i jobb av mange ulike årsaker, er viktig å tenke på. Hvis arbeidet er grunnlaget for all min verdi, hvor er da min verdi når jeg er trygdet?

 

Mange har brukt mye hjernekraft på å forsøke å knekke FRP-koden. Mange skjønner ikke hvorfor FRP-velgerne stemmer «feil parti». Det er jo ofte relativt ressurssvake mennesker som stemmer FRP – pensjonister, trygdede, syke, lavtlønnede. Det er jo dem arbeiderbevegelsen først og fremst skal hjelpe.

 

En grunn til FRPs suksess er at FRPs politikere gjerne er folkelige. De snakker rett ut og følger med på hva som rører seg i samfunnet. En annen grunn er at maktforholdene i landet er endret. Private arbeidsgivere (kapitalistene) er for de fleste ikke lenger den store, stygge ulven. Ofte er det i stedet stat og kommune (det offentlige systemet) som kan oppleves undertrykkende. Den lille mann og kvinne står ikke nå så ofte med lua i hånda overfor sin arbeidsgiver. Mye oftere er det NAV, Barnevern, UDI eller Helsevesen som oppleves skremmende og noen ganger ydmykende. Det finnes en arroganse i deler av det offentlige systemet som trenger å adresseres. Det gjør ikke politikerne i stor nok grad. Men FRP vinner til en viss grad fram som et protestparti for dem som føler seg sviktet av fellesskapet.

 

I et fattig land er det ikke alltid så farlig å fortelle om sine behov og sin fattigdom. Ofte synes fattigdommen, dessuten. Men i Lykkelandet – verdens beste land – kan det være vanskelig å være syk, ensom, deprimert eller fattig. Vi er ikke alltid så omsorgsfulle og varme heller, og dessuten har vi dårlig tid. Vi betaler dessuten skatt for at stat og kommune skal utføre omsorgen på våre vegne. Er det ikke slik det er? Det smerter i sjelen vår hvis noen sier de har det vondt. Derfor er det best om folk ikke forteller.

 

DIALOG

 

Hvordan kan du klage når du bor i verdens beste land?

Du er utakknemlig; slik går ikke an.

Du har jo trygden din, vær glad for fa’n!

Ta deg sammen og vær en mann!

 

Ja, jeg har min trygd og er glad for den.

Men jeg vil også at du skal kalle meg venn.

Alle skal med, er det ikke slik det er?

Hvordan kan du bare forlate meg her?

 

Du drar til utlandet for å skape fred.

Du vil jo at alle skal være med.

At noen lider i landet ditt;

det har du visst glemt bort litt.

 

Når du snakker, vet du hva du skal si.

Du er trygg og sterk og alltid blid.

Du har lest og studert din teori.

Men dem som kjenner smerten, – det er vi.

 

Jeg kan vise deg hvordan livet mitt er.

Jeg ser Lykkeland smuldre både her og der.

La oss ha en dugnad der alle er med.

Men da er det viktig at du tør å se.

 

Velkommen til Resetts kommentarfelt

Kommentarer forhåndsmodereres, det kan derfor ta noe tid før de dukker opp i kommentarfeltet. Skriv gjerne kort. Resett tar ikke ansvar for lenker til andre sider og for filmlenker. Resett står ikke inne for meningene som uttrykkes av den enkelte kommentator. Personangrep, hets, trusler og oppfordring til vold, spamming, trolling og avsporing av debatten er ikke tillatt. Det oppfordres til normal høflighet. Resett forbeholder seg retten til å fjerne enhver kommentar uten begrunnelse. Ved å kommentere her godtar du disse betingelsene. Gjentatte brudd på betingelsene kan føre til utestengelse.