Mennesker varierer på skalaen mellom individualisme og kollektivisme. Hele kulturgrupper varierer også på denne skalaen. Norge var ganske individualistisk inntil nylig. I mitt fødeland Somalia, er man mye mer kollektivistiske – man tenker i flokk.
På den individualistiske siden av skalaen er individet fritt, nyttesøkende og selvstendig. Et slikt individ tvinges nesten av sin karakter til å ta individuelle vurderinger og stå imot press. Skal man kritisere vedtatte sannheter om religion og integrering, må man tåle fordømmelser, trusler og hets.
På den kollektivistiske siden av skalaen er individet fanget av sine massive behov for anerkjennelse, tilhørighet og tro. På denne siden av skalaen er det den kollektive bevisstheten som demonstrerer at solidaritet er en selvfølge og en naturlig ting å gjøre. Denne blir styrt av fellesviljen og ikke egenviljen. I en slik gruppe er konsekvensen for stor for de som velger å bryte ut eller har kontroversielle meninger. Det å sette gruppa i dårlig lys kan i verste fall føre til konstante angrep og hetsing med drapstrusler for å tie den de anser som en avviker fra flokken.
Det konstante forsøket på å bagatellisere store problemer som æreskultur, manglende deltagelse i arbeidslivet og sosial kontroll er en slitsom kamp å være en del av. Enda verre er det når politikere står og ser på hvilken krenkende og uverdig behandling samfunnsdebattanter får for å belyse dette.
I dagens debattklima vet jeg om jenter som blir truet med voldtekt. Jenter som får ekle blomster på døren for å vise at en bølle vet hvor de bor. Vi har hetsende kommentarfelt med åpenbare trusler og trakassering. Det å bli kalt «skitten hund» er kanskje ikke en uhyggelig frase for nordmenn flest siden hunden er ansett som menneskets bestevenn, men det er faktisk ganske nedverdigende når det kommer fra en muslimsk kvinne. Hund er som kjent det skitneste og mest urene etter grisen i koranen. Det er det vi blir kalt for å «krenket» innvandrere med kritikk.
Det siste jeg vil er å generalisere, vanskelig i praksis men nødvendig å presisere. Men for å komme forbi denne harde tiden må problemene adresseres og snakkes om. Altfor mange jenter har blitt truet til taushet. Altfor mange sterke stemmer har stilnet. Dette er et stort tap for riket. Hvordan kan jeg være så utsatt i verdens beste land å bo i?
Vi søkte hit fordi Norge er fritt. Nå må vi ikke bidra til at landet blir ødelagt. Noen må gå med to politialarmer, noen er utestengt fra fellesskapet, andre har redusert livskvalitet fordi flokkmentaliteten til enkelte står i veien for friheten. Man blir tvunget til selvsensur og forsøkt latterliggjort. Og hver gang det lykkes å få en jente til å holde munn, oppmuntres «flokken» til å prøve på nytt.