I dag bor 80% av Norges befolkning i byer og tettsteder. Urbaniseringen er i full sving og ser ikke ut til å stanse med det første. Norges fremtid tilhører i stor grad byene. Om vi skal lykkes i det 21. århundre er det derfor avgjørende at våre byer er attraktive og tilbyr en høy livskvalitet. Jeg mener det er på tide med en diskusjon rundt hva en vakker by er og hva som er problematisk med dagens byutvikling.
De vakreste byene er gjerne gamle, merkverdig nok, ettersom vi stort sett blir bedre og bedre på å produsere eksisterende og nye ting. Mobiltelefoner, tog og fly blir stadig forbedret og visuelt sett mer appelerende, som følge av menneskets konstante innovasjon. Hvorfor klarer vi ikke å gjøre det samme med byer?
Er det en ting vi liker i byer så er det orden. Orden innebærer repetisjon og balanse. Den som er litt interessert i arkitektur og har vandret gatelangs på Grünerløkka, Frogner eller St. Hanshaugen vet hva jeg sikter til. De vakkert utsmykkede fasadene på bygårdene matcher hverandre, ofte er det et fargetema som går igjen i gatene. I min gate på Løkka ligger fasadene på rekke og rad i ulike nyanser av gult.
Noen vil hevde at arkitektonisk kaos, som dessverre finnes noen steder i Oslo, er en del av byens særpreg. Jeg er uenig. Arkitektonisk kaos frustrerer. Tenk på området rundt trikkestoppet på Brugata, et område de færreste ser på som attraktivt. Byggningene her virker som om de er plassert på måfå, uten tanke på omgivelsene. Mennesker er visuelle skapninger og vi føler en trang til å rette på ting og ordne opp når det er kaotisk rundt oss og når det ikke lar seg gjøre er det frustrerende.
Høyhus er ikke nødvendigvis et problem og det kan godt være at norske byer, for eksempel Oslo, kan bli mer attraktive med flere høyhus sentralt. Men det avhenger av byggestil og planlegging. Det problematiske med høyhus i mange gamle, europeiske byer er at de nærmest plasseres tilfeldig, uten at arkitekturen i seg selv står i stil med omgivelsene, slik som i London. Stadig flere høyhus dukker opp i den britiske hovedstaden og også her virker det som om husene bare plasseres på måfå. Det kanskje verste eksempelet er «the Walkie Talkie», en arkitektonisk styggedom av et høyhus beliggende i finansdistriktet City of London.
Likevel, for mye orden kan blir for mye av det gode. For mye orden og repetisjon blir kjedelig, fremmedgjørende og rigid. Tenk på den klassiske drabantbyen, helt identiske blokker på rekke og rad. Overflødig orden gir et totalitært inntrykk.
Derfor må vi ha både orden og mangfold. Uviklere må få klare instruksjoner om å holde seg innenfor visse grenser, for eksempel at utbyggerne bes holde en viss bredde på fasadene og bruke det samme materiale i selve bygningsmassen, men gis spillerrom til å variere utsmykninger og farge. For mye kaos er frustrerende og for mye orden er kjedelig. Det vi vil ha er organisert kompleksitet. Orden og variasjon.
Vi liker gater fulle av liv. Gater med åpne og innbydende butikker, kafeer og arkitektonisk spill. Altfor mange moderne byer er i dag fulle av grå og anonyme klosser, uten utsmykninger og liv på gateplan. Gatene mellom moderne bygninger virker ofte døde og det virker som om planleggerne har ment å gjemme gatelivet bort. Se det i kontrast med en klassisk europeisk gågate, full av liv, åpne butikker, du kan se hva som foregår inne ved å kikke inn i vinduet i det du går forbi, bygningene har utsmykninger og er gjort ekstra innbydende på bakkeplan. Moderne arkitektur er notorisk mangelfullt i dette henseendet.
Når det skal bygges rør, master eller annen teknologi over vår vakre vilmark, protesterer mange. Teknologi er stygt og virker ødeleggende for det naturskjønne, er den generelle oppfattelsen. Men slik må det ikke være. Jo visst er de rørene og mastene vi bygger i dag stygge og kan ødelegge ethvert naturskjønt område, men hva med de gamle romerske akveduktene som fortsatt står i deler av Europa? Disse akveduktene tilrekker seg mange turister. De ble bygget av praktiske årsaker, men det er lagt slik vekt på det estetiske, at vi ikke har noe i mot konstruksjonen i seg selv, tvert i mot, vi er glad for at den er der, den er jo vakker. Vi opplever dem ikke som forstyrrende, selv om det i all hovedsak er et stort rør. I stedet for å prøve gjemme teknologien vår vekk bør vi fokusere på å gjøre den penere å se på.
Altfor lenge har vi blitt fortalt at skjønnhet er subjektivt og at det et menneske ser på som stygt vil en annen kalle vakkert. Det stemmer ikke helt. Litt variasjon er det, men de fleste av oss foretrekker symmetri, balanse og utsmykninger fremfor fargeløse assymetriske bokser. Denne intelektuelle forvirringen rundt skjønnhet er svært ødeleggende for byutviklingen. For eiendomsutviklerne er det en lettelse at de ikke trenger å forholde seg til hva som er pent, det betyr at de kan slippe unna med hva som helst. Hvis noen klager over at noe er stygt, så er det jo bare vedkommendes subjektive oppfattelse, ikke sant? Dette ser vi i moderne kunst, såvel som i moderne arkitektur. Løgnen om at skjønnhet er fullstendig subjektivt resulterer i stygg kunst og stygg arkitektur.
Vi må også sørge for å bygge med særpreg. Hvorfor skal turister komme til byen vår hvis arkitekturen ikke skiller seg nevneverdig fra andre byer i andre land? Moderne arkitektur gjør byer over hele verden altfor like hverandre. Når vi reiser på storbytur til utlandet er det den gamle arkitekturen som fascinerer oss, for det er der vi kan se de lokale tradisjonene i byggeskikk utspille seg.
I Norge får jeg inntrykk av at bygningene oppført i etterkrigstiden kun er oppført med tanke på bygningens funksjon. Etterkrigstidens moderne funkisarkitektur bryter så drastisk med de gamle prinsippene fra tiden før krigen. Det virker som om ingen har ofret bygningenes estetikk en eneste tanke. Funksjon har vært det eneste viktige.
I årene som kommer skal det bygges mye by. Av det som er bygget hittil mener jeg at det er på tide med en diskusjon om hva en pen by er. Vi må se til vellykkede, annerkjente byer vi alle kjenner og elsker. Paris, Amsterdam, Barcelona. Hvorfor trives vi sånn i disse byene?
Så må vi ut av den særnorske tankegangen der Norge er en ydmyk bondenasjon hvor det ikke er noe vits i å lage vakre byer. Når byene blir stadig viktigere, er det viktig at også norske byer er attraktive, tiltrekker seg de beste folkene og nødvendige investeringer, i konkurranse med utenlandske byer. Vakre storbyer, som Paris eller Roma, er ikke bygget av et folk uten selvtillit. For å bygge riktig vakre byer, må vi ikke være så forbasket ydmyke og provinsielle. En god porsjon stormannsgalskap må til om vi skal forvandle vårt eget Oslo fra en by som mange oppfatter som stygg til en av de vakrere byene i Nord-Europa.
Forutsetningene er der, naturen rundt våre byer er ofte spektakulær, så om vi øker vår urbane selvtillit, planlegger byene våre og bygger bygninger som er objektivt vakre, da kan kanskje vår egen hovedstad en dag ta innersvingen på selv København og Stockholm, som vi så lenge har eksistert i skyggen av. Vi må for all del forstå at de fleste av oss nordmenn i dag er byfolk, vi er ikke lenger en nasjon av bønder og fiskere. Jo før vi inser dette, jo før kan vi komme i gang med å bygge attraktive byområder og hevde oss i en stadig mer urbanisert verden.
.