FILE- In this June 2, 2017 file photo released by Saudi Press Agency, Saudi King Salman, left, talks to Crown Prince of Abu Dhabi, Mohammed bin Zayed, in Jiddah, Saudi Arabia. The arrests of apparent Islamist sympathizers and critics of Saudi Crown Prince Mohammed bin Salman have thrown an already anxious kingdom into deep unease, raising questions about the country's steadiness as speculation mounts that the crown prince, could soon replace his father as king. Together, the two crown princes are leading the diplomatic assault on Qatar that began in early June. (Saudi Press Agency via AP, File)

Saudi-Arabias lange dobbeltspill når det kommer til bekjempelse og finansiering av voldelig islamistisk ekstremisme blir mer og mer åpenlyst for hver dag som går. Fra å lenge gå under radaren i vestlige medier, blir kongeriket nå i større og større grad utpekt som hovedsponsoren til islamistisk ekstremisme av en journalist etter den andre. Flere og flere viser til landets ekspansive misjonerende aktiviteter for å spre sin ultra-konservative, intolerante og hatefulle tolking av islam – ofte omtalt som wahhabismen – som hovedgrunnen til den voldsomme økningen i islamistisk-orientert terrorisme verden rundt de siste tiårene. Denne utviklingen er spesielt synlig i en polemisk kronikk i ”The Spectator” av journalisten og forfatteren av flere bøker om Midtøsten, John R. Bradley. Han går til orde for en drastisk endring i vestlig politikk i Midtøsten – det er på tide å ta Iran inn i varmen og dytte Saudi-Arabia ut i kulden.

Bradley starter sin kronikk med å nevne den nylige ødeleggelsen av den sjia-dominerte byen Awamiya i Saudi-Arabia. FN designerte byen nylig som et sted av unik kulturell og religiøs betydning, men dette stoppet ikke saudiarabiske myndigheter i å utsette hele byens sivilbefolkning for brutale angrep med moderne våpen – under dekke av å kjempe mot Iran-støttede terrorceller. I hvert fall et dusin sjia ble drept, minst 500 hus ble jevnet med jorden og rundt 8000 innbyggere ble tvunget vekk fra hjemmene sine. Etter operasjonen var ferdig, danset saudiarabiske tropper i glede i ruinene i byen for å ha ”renset” byen for sjia – som de omtalte som frafalne og hunder. I følge Bradley, er dette en retorikk som er identisk med soldatenes fanatiske ideologiske brødre i terrorgruppen Islamsk Stat i Syria og Irak.

Bradley fortsetter å si at i etterkant av denne sekteriske slaktningen er det absurd at Donald Trump stod ved siden av Saudi-Arabias kong Salman i mai år for å lansere et nytt ”senter” for å bekjempe islamistisk terrorisme, og at den amerikanske presidenten utpekte Iran og landets sjia-proxyer som hovedsponsorene til terrorisme og sekterisk massemord i Midtøsten. Det er Saudi-Arabia som burde inneha denne tvilsomme tittelen. Man har i stedet fokusert på en nesten sinnsyk vrangforestilling om at Iran er en eksistensiell trussel mot stabiliteten i regionen.

Bradley viser til en ny rapport hemmeligholdt av den britiske regjeringen, hvor det kommer frem at Saudi-Arabia og andre Gulf-stater finansierer majoriteten av moskéer som fremmer islamistisk ekstremisme i Storbritannia. Denne rapporten stemmer overens med andre dyptgående studier om temaet som setter fingeren spesielt på spredningen av Saudi-sponset wahhabisme som den største trusselen mot vår sikkerhet og våre verdier. I følge Bradley har vestlige makter sett gjennom fingrene med dette dobbeltspillet for å kunne fortsette den lukrative businessen å selge kongeriket våpen for milliarder av dollar.

Bradley nevner videre at den tidligere sjefen for M15, Jonathan Evans, nylig advarte om at Storbritannia [og Europa] kommer til å måtte leve med trusselen fra islamistisk terror i hvert fall 30 år fremover: Når IS nå omsider faller vil tusenvis av jihadister impregnert med kalifatets wahhabi-ideologi komme tilbake til Europa. Bradley mener at dette vil få store konsekvenser: Stor innvandring av først og fremst unge muslimske menn til et Europa hvor Saudi-finansiert wahhabi-islam dominerer moskéene kommer til å skape store sikkerhetsrelaterte problemer i fremtiden.

Bradley mener at Iran, som Saudi-Arabia, er et teokrati styrt av umoralske gamle menn som dytter religionen foran seg for å begrense deres befolknings frihet og stjele landets rikdom. Begge landene er skyldige i brutale brudd på menneskerettighetene. Det er derimot en vesentlig forskjell: Iran har ikke noe interesse i å konvertere hele verden til sjiaislam. Iran finansierer ikke hatpredikanter i Europa som lærer sine elever å hate alt vertsnasjonen deres står for.

Bradley konkluderer med at det eneste som IS’ fotsoldater liker mer å drepe enn vestlige er sjiamuslimer, og med det i tankene burde vestlige land omfavne idéen om at min fiendes fiende er min venn. Han fortsetter å si at vestlige land derfor må slå hardt ned på religiøse institusjoner som fremmer wahhabisme og på samme tid fjerne de mange sanksjonene som holder Iran nede, og tilby landet økt samarbeid både militært og innenfor etterretningsarbeid. Dette vil være den mest effektive metoden for å få landet til å gi opp sitt atomprogram for godt. Bare på denne måten kan vi konfrontere de virkelig årsakene til islamistisk terror.

Tiden hvor Saudi-Arabia kunne holde sin rolle i å spre radikal islam unna offentligheten er slutt for godt. I de senere årene har flere og flere offentlig uttrykt sin misnøye for kongerikets opplagte dobbeltspill, men Bradleys polemiske kronikk tar det til et nytt nivå – den viser at toleransen for dette dobbeltspillet nå nærmer seg null. Katta er ute av sekken og det er umulig å putte den tilbake igjen.

 

Les mer:

The Spectator. Forget our misguided friendship with Saudi Arabia: Iran is our natural ally, 2 september 2017.