I desember 2009 presenterte en gruppe fremtredende arabiske kristne aktivister, ledet av biskop Munib A. Younan, et dokument for generalforsamlingen i Kirkenes Verdensråd i Genève. Dokumentets navn var «Kairos Palestine: A Moment of Truth.» Dokumentets innhold ble raskt identifisert som et erstatningsteologisk og antisemittisk smedeskrift rettet mot den jødiske staten Israel. Biskop Younan deltok senere under innsettelsen av sin politiske kollega, biskop Sommerfelt i Borg.
Dokumentet underkjenner jødenes historiske hjemstavnsrett til Israel, Israels moral og eksistensberettigelse, og forteller blant annet at «… det palestinske folket … har sett undertrykkelse, fordrivelse, lidelse og ren apartheid i mer enn seks tiår.» Sammenlikningen av Israel med apartheid-regimet i Sør-Afrika var åpenlys og tilsiktet, og de seks tiår går tilbake til staten Israels gjenopprettelse. Det er ikke «okkupasjonen» fra 1967 man vil til livs, – det er jødestaten.
Målet med dette dokumentet var åpenbart å undergrave Israels legitimitet og internasjonale omdømme og skape et teologisk grunnlag for å avvise landet som det jødiske folks nasjonalstat, noe Kirkenes Verdensråd med sin nye norske ledelse ikke fant problematisk. Kirkenes Verdensråd sluttet seg til dette dokumentet og distribuerte det til sine medlemskirker, som også sluttet seg til det.
Den norske kirke ved Mellomkirkelig råd omfavnet entusiastisk dette smedeskriftet og produserte en norsk «oversettelse» som man kalte «Et sannhetens øyeblikk.» Her passet man på å slette de mest løgnaktige og antisemittiske utfallene mot den jødiske staten. Denne «oversettelsen» som derved var en forfalskning av det dokumentet som Kirkenes Verdensråd hadde sluttet seg til, ble senere også oversatt tilbake til engelsk og andre språk. Det originale dokumentet som lenge var å finne på en rekke hjemmesider på Internett, ble så byttet ut med den norskproduserte gjendiktningen. Originalteksten er imidlertid fremdeles tilgjengelig for interesserte lesere.
Dette dokumentets usanne anklager mot Israel ble i sommer supplert og forsterket av et «åpent brev» til Kirkenes verdensråd fra Den nasjonale koalisjon av kristne organisasjoner i Palestina, NCCOP, som er en paraplyorganisasjon for palestinske grupperinger som sammen med Kirkenes verdensråd står bak arrangementet av Kirkeuka for fred i Palestina og Israel internasjonalt.
Her går man enda grundigere til verks enn i Kairos-dokumentet og forteller at palestinerne «fremdeles lider etter 100 års urett og undertrykkelse som ble påført det palestinske folk av den ulovlige Balfour-erklæringen, intensivert gjennom Nakba og tilstrømmingen av flyktninger, fulgt av israelsk okkupasjon av Vestbredden, inkludert Øst-Jerusalem og Gaza, og fragmenteringen av vårt folk og vårt land gjennom isolasjonspolitikk og konfiskering av land, og byggingen av utelukkende jødiske bosettinger og apartheid-muren,»
Organisasjonen oppfordrer sine tilhørere blant annet til å «anerkjenne Israel som en apartheid-stat, å fordømme Balfour-erklæringen som urettferdig, og å forlange at Storbritannia ber det palestinske folk om tilgivelse og erstatter tapene.» Brevskriverne har åpenbart glemt at det var Storbritannia som for 100 år siden frigjorde dem fra 400 års nedverdigende tyrkisk okkupasjon og undertrykkelse og tilbød dem det selvstyret de aldri tidligere i historien hadde hatt. Som en «siste utvei» ber brevskriverne Kirkenes verdensråd og andre om å «intensivere arbeidet innenfor boikottbevegelsen BDS,» I den norske BDS-bevegelsen vil Kirkeuka finne et bredt spektrum av samarbeidende organisasjoner fra mulla Krekar til Vigrid.
Hensikten fra Kirkens side med å omfavne dette anti-israelske Kairos-dokumentet har i ettertid vært tydeliggjort gjennom den bruken det har vært gjenstand for, ikke minst under den årlige rituelle hatfesten «Kirkeuka for fred i Palestina og Israel.» I år legger Kirkeuka, i likhet med sine arabiske partnere spesiell vekt på agitasjon overfor barn og ungdom. «Flere generasjoner unge palestinere har vokst opp i konflikt og okkupasjon. For mange er håpet om fred i ferd med å svinne hen. Noen tyr til desperate handlinger som bidrar til å øke voldsspiralen,» heter det i invitasjonen. Men dette er ikke en sann fremstilling av årsakene til palestinske ungdommers terror mot sivile jøder. Det er underslag av fakta, og dermed en forfalsket beskrivelse av disse menneskenes veldokumenterte motiv.
Kirkens fremstilling av israelsk ungdom er ikke mindre villedende og tendensiøs: «Samtidig har israelsk ungdom vokst opp med okkupasjon som en normaltilstand. Mange lever i et oppvekst- og utdanningsmiljø der vold og makt sees på som eneste vei til sikkerhet. Mange ungdommer har tjenestegjort på Vestbredden under sin verneplikt og lært å håndtere palestinere utelukkende som en truende fiende. Også dette bidrar til å øke fremmedgjøring og voldsbruk.» Det er Kirkeuka som bidrar til fremmedgjøring, – ikke israelsk ungdom som forsvarer seg mot den arabiske voldsbruken og terroren Kirkeuka ser mellom fingrene på.
Vi ser liten forskjell på den desinformerende agitasjonen fra kirkedokumenter som Kairos Palestine og den måten Kirkeuka rettferdiggjør seg på med tårevåte usannheter og tendensiøs begrepsbruk. Når det hele pakkes inn i teologisk spekulative bønner om fred og forsoning som enhver israeler vet bygger på livsfarlige løgner, får vi en følelse av at Middelalderens antisemittiske fiendebilde tross alt kan ha vært lettere å leve med for det jødiske folk. Falskneriet i dag er mer utspekulert og kvalmende. Forskjellen er at i dag har jøder heldigvis et sted å flykte til. I likhet med andre støttespillere, så som Palestinakomitéen, er Kirkeuka organisert på samme måte som en klassisk kommunistisk «folkefront» med en gjenkjennelig samling av støttende organisasjoner.
Det er en historisk tragedie at den norske statskirken så til de grader har falt som offer for politisk venstreekstremisme og antisemittisk desinformasjon. I dag setter denne utviklingen et preg på norsk kulturliv som vi må tilbake til krigens dager for å finne maken til. Dette vil ikke få noe som helst å si for den jødiske statens situasjon eller fremtid. Men for det norske samfunn er det vi her opplever alvorlig og nedbrytende.
Når den historiske sannhet og virkelighetsoppfatningen så systematisk blir farget og fortrengt av løgn og bevisst falskneri, vil vårt samfunn ta skade. Vi har sett denne radikaliseringen komme og har lenge advart mot det som skjer. Vi kjenner mange som gir opp og drar hjem til Israel både fra Norge og andre land i Europa hvor folket oppdras i den samme villedende og antisemittiske læren. Kirken er fullt klar over hva den er med på og stiller seg i spissen for. Det er skammelig.
(Teksten er tidligere publisert som leder på siden til Senter for antisemittisme)