Oslo 20161112. Marcus og Martinus holder konsert i Oslo spektrum lørdag. Foto: Fredrik Varfjell / NTB scanpix

Kulturminister Linda H. Helleland skal arrangere en mottakelse for å feire norske kulturpersonligheter med stor, internasjonal suksess, blant dem Marcus & Martinus, Åsne Seierstad og filmregissørene Joachim Trier og Harald Zwart. Det har vakt harme blant norske kulturarbeidere. MDGS kulturpolitiske talsperson Ståle Sørensen hevder i VGs oppslag om saken at ministerens oppgave «er å holde frem kultur som ikke får så mye oppmerksomhet». Christer Falck mener arrangementet er «noe av det flaueste man kan stille opp på». Forfatter Guri Idsø Viken klager over at anerkjente kunstnere har for lav inntekt, mens verdien av kulturen måles ut fra hvor mye penger den tjener inn. For Idsø Viken er det visst et problem at de som «overlevde for egen maskin» skal feires for departementets regning.

Så da er det vel et kvalitetstegn at man er avhengig av offentlig støtte?  Forfatteren Vidar Kvalshaug lurer på sin side på hvor mange arbeidsstipender dette kjendispartyet vil koste. Hofstad Hellelands party-budsjett er ikke kjent, men Statens arbeidsstipend for kunstnere er ifølge Kulturrådet på kr. 246 272, pr. år, og kan tildeles for inntil fem år. Det må bli dyre dråper i glassene hvis kulturministerens lille event skal koste så mye.

Og hvem er nå alle disse kritikerne? Plateselskapsdirektøren og realitystjernen Christer Falck har neppe bidratt med mye til norsk kultur. At mikropartiet MDG har en kulturpolitisk talsperson er kanskje en nyhet for de fleste. Guri Idsø Viken har utgitt en – 1 – bok, sammen med Johanne Sæterbakk. Magnhild – en roman om sex, fyll og offentlig forvaltning ble av Dagbladet presentert som en bok om «en kvinne som heller vil pule enn å bli befruktet». Til tross for den tabloide omtalen ser boken ikke ut til å ha fått en eneste anmeldelse.  Og når det gjelder forfatteren Vidar Kvalshaug… ja, hvor mange av hans bøker har du lest eller i det hele tatt hørt om? (Obs: IKKE lov å google!) Kvalshaug er ellers kjent for å ha startet et forlag som ifølge Wikipedia ble nedlagt fordi «det kom for lite penger inn, og for få bøker ut».

Det virker ikke helt selvinnlysende at folk med slike meritter skal kunne sette seg til doms over kulturministerens prioriteringer. Samtidig er det neppe tilfeldig at de sinteste i denne debatten er kunstnere med liten gjennomslagskraft og kommersiell suksess. I norsk kulturliv er det nok av misunnelse de få som tjener mye penger, når ut til et stort publikum og attpå til har suksess internasjonalt.  På Facebook fnyser Anne Holt av statsrådens arrangement: «Det blir litt Se og Hør over det, og er det noe kulturfolket ikke liker er det Se og Hør». I Kultur-Norge går følelsen av å være høyt hevet over det folkelige tydeligvis hånd i hånd med misunnelse mot dem som lykkes bedre enn en selv.

Disse holdningene florerer i en kultursektor som i det nærmeste er gjennomsubsidiert. Festivaler og andre arrangementer sponses tungt av det offentlige. Innkjøpsordningen for skjønnlitteratur, billettstøtten til filmene og lignende tiltak bidrar til at mange får utløp for en kreativitet som markedskreftene ikke er villige til å betale for. På NRK P1 – som jeg, muligens i ren masochisme, hører på daglig – virker det som om noen har satt på en endeløs spilleliste av sære, hovedsakelig kvinnelige, norske artister som ikke ville hatt en sjanse uten de kulturpolitiske kravene som stilles til statskanalen.

Kort sagt: I det norske kulturlivet finnes det mengder av folk som aldri ville klart å overleve for egen maskin, og som heller ikke behøver å gjøre det. Skal det midt oppe i dette ikke være lov til å hylle dem som klarer å oppnå langt større suksess, til og med internasjonalt – uten noen offentlig drahjelp? Norske kunstnere som slår gjennom internasjonalt har jobbet hardt, og ofte tatt en stor risiko. Fallhøyden er stor for norske regissører som plutselig skal forvalte Hollywood-budsjetter, med tilhørende forventinger om inntjening.  Når Åsne Seierstad selger stort på verdensbasis, er det kanskje fordi hun har viktigere ting å skrive om enn sex, fyll og offentlig forvaltning? Kanskje har kulturlivets middelmådigheter rett og slett noe å lære av dem som gjør braksuksess?

Men den gang ei – Jante-refleksen sitter visst i ryggmargen på norske kulturarbeidere.  De unner åpenbart ikke sine mer fremgangsrike kolleger litt sprudlevann og fingermat på departementets bekostning. «Får ikke jeg anerkjennelse, skal ingen andre få det heller», se ut til å være omkvedet.  Penger og berømmelse er visst goder som skal fordeles med sosialdemokratisk millimetterrettferdighet, sier de selvoppnevnte ekspertene på kulturpolitikk.

 

Og enda er det fire år til neste valg.

 

Advertisements

Velkommen til Resetts kommentarfelt

Kommentarer forhåndsmodereres, det kan derfor ta noe tid før de dukker opp i kommentarfeltet. Skriv gjerne kort. Resett tar ikke ansvar for lenker til andre sider og for filmlenker. Resett står ikke inne for meningene som uttrykkes av den enkelte kommentator. Alvorlige personangrep, hets, trusler og oppfordring til vold, spamming, trolling og avsporing av debatten er ikke tillatt. Det oppfordres til normal høflighet. Resett forbeholder seg retten til å fjerne enhver kommentar uten begrunnelse. Ved å kommentere her godtar du disse betingelsene. Gjentatte brudd på betingelsene kan føre til utestengelse.
Har du spørsmål knyttet til kommentarfeltet kan du sende det til [email protected]