Kvinner kledd i nikab og hijab i Oslo sentrum. Foto: Lise Åserud / NTB scanpix MODELLKLARERT

Bare et tøystykke, er refrenget vi blir servert om Faten Mahdi al-Hussaini sin hijab som promoteres av vår statskanal i beste sendetid. Det skal handle om personlige og religiøse friheter. Det er en kulturell skikk. Muslimenes kulturarv. Det er deres lovfestede rett å dekke til håret i offentligheten.

Men hijab er mer enn et tøystykke. Det er en synlig identitetsmarkør. Et redskap politisk Islam bruker for å etablere sin makt over kvinnekroppen. Men mest av alt er hijaben et symbol.

Og symboler har makt.

Vi skal ikke langt tilbake i historien for å se  den faktiske makten symboler innehar. Den gule stjernen på brystet var like mye et symbol og identitetsmarkør som det røde hakekors-båndet på overarmen. Det ene symboliserte undertrykkelse, mens det andre symboliserte styrke. Ingen i dagens samfunn benekter dette. De var begge bare tøystykker.

Iløpet av det siste året har det blitt hengt opp en håndfull røde, hvite, og svarte nazi-flagg på prominente plasser rundt omkring i vårt vidstrakte land. Disse er bare tøystykker. Tøystykker med en dyp kulturell resonans, tøystykker som for praktisk talt alle representerer lidelse, undertrykkelse, og ødeleggelse. Tøystykker som i mange land er ulovlige nettopp på grunn av hva de symboliserer.

De er forbudte fordi symboler har makt.

Hijaben symboliserer bokstavelig talt mannens makt over kvinnen. Det lille tøystykket symboliserer islams økende plass i Vesten. Den symboliserer tydelige og godt synlige forskjeller mellom oss og dem. Den symboliserer et klasseskille og en sterk religiøs identitet. For det klassiske anti-jihad-miljøet symboliserer den islamo-fascismens klamme grep over frihetens strupe.

Men for meg symboliserer hijaben islams inkompatibilitet med Europa. Jo mer høylytte muslimer maser om sin religiøse rett til å skille seg synlig ut fra majoritetsbefolkningen, jo mer ser den vanlige mannen i gata at muslimer har kulturelle egeninteresser som er uforenelige med våre etablerte verdier. Jo større plass islam tar i det offentlige, jo mer fiendtlige blir vanlige europeere mot innvandring fra muslimske land. Jo flere hijaber og niqaber vi ser på gata, desto mer fremmedgjorte vil Kari og Ola Nordmann føle seg i sitt eget hjemland.

Denne raskt voksende innvandringsgruppen som nekter å assimilere seg med majoritetskulturen vil se seg selv få mindre og mindre støtte blant lokalbefolkningen jo mer de nekter å tilpasse seg. For meg symboliserer hele denne hijab-debatten islams siste krampetrekning i vesten før forskjellene blir for store til å kunne ignoreres.

Jeg er glad det blir flere og flere hijaber. For meg har hijaben blitt et symbol på at Vesten fortsatt har litt kampvilje igjen.

Symboler har mer makt enn folk aner.