Hva skal vi gjøre hvis de egeninteresserte svarene på de spørsmålene vi stiller er umoralske? Og motsatt: hva gjør vi om de moralsk akseptable svarene er selvdestruktive? I så fall har vi et dilemma.
Resett slipper snart et videointervju med professor i biologi Kristian Gundersen hvor han identifiserer befolkningsøkningen som den underliggende økologiske og politiske utfordringen de neste tiårene. En av årsaken til at det er problemer i Syria i dag – som inkluderer ekstremisme – har også å gjøre med rask befolkningsvekst, mener han. Og befolkningsvekst er et felt samfunnsviterne er nesten helt stille om. Gundersen er også på sitt avmålte og forsiktige vis kritisk til samfunnsvitenskapens forøvrige underkjennelse av økologi og biologi som påvirkning på samfunnet.
Her på Resett har vi lagt mindre støtdempere inn i meninger og presentasjoner enn det Gundersen gjør. Men vi og Gundersen er, sammen med Kong Harald, enige om at vi «ikke kan ta imot hele Afrika». Egentlig er de fleste trolig enige om dette, i det minste når de får tenkt seg litt om. Det som skiller folk fra hverandre er kanskje først og fremst uenighet om fremtidens sannsynlige fakta. Vil folk ønske å migrere i antall av hundrevis av millioner, eller vil de ikke? Om det oppfatter jeg at Gundersen og jeg er enige: Folk vil søke seg vekk fra Afrika og Midtøsten. Dermed står vi overfor et ubehagelig etisk og moralsk dilemma: skal vi stenge grensene eller skal vi ikke?
Kong Harald og professor Gundersen kan mene at vi må stenge grensene uten at folk dermed beskylder dem for å være «nasjonalistiske» eller «høyreekstreme». Resett derimot, får slike mistanker kastet på seg. Riktignok kommer dette ofte fra nokså dogmatiske miljøer, som i tilfellet Antirasistisk senter rent faktisk lever økonomisk av å mene at det finnes rasister i Norge. De har altså andre og skjulte motiver. Men for mange henger det i det minste et ubehag over intensiteten i og vektleggingen av spørsmål knyttet til migrasjon, innvandring og islam som blir gjort hos såkalt «innvandringskritiske» røster.
Men selv kongen er altså innvandringskritisk. Hvorfor slipper han, eller Jonas Gahr Støre for den del, unna de moralske fordømmelsene? Kanskje skyldes forskjellen hvorvidt man kun svarer på et spørsmål som man blir presset til å ta stilling til, eller om man synes å være den som setter spørsmålet aktivt på dagsorden. Hvis man svarer motvillig, og det er oppleves slik hos tilhørerne at man gir etter for fornuften (innvandringsrestriksjonene) først når alle andre unnvikelser er forsøkt, så bevarer man statusen som «anstendig». Mens den som hopper rett til fornuften uten å gå omveien om det selvdestruktive, oppfattes som uanstendig. Men begge mener det samme og innser det samme (til slutt).
Det finnes naturligvis både «ekte» nasjonalister og høyreekstreme slik det også finnes ekte utopister som enten ikke tror vi har et problem med befolkningsvekst i Europas nærområder eller som ikke ser noe problem i at det kommer en milliard ekstra innvandrere til Europa de neste tiårene. Men det er neppe særlig mange på hver av disse ytterkantene. De fleste av oss er for innvandringsrestriksjoner, og vi er for sterkere innvandringsrestriksjoner desto større migrasjonspresset er. Sannsynligvis er det få nordmenn som ikke ville ansett det som verdt å unngå at 50 % av befolkningen i Norge i fremtiden gikk jevnlig i en moské som preket sharia, for ikke å snakke om 80 %.
Men igjen, og her kommer forskjellen på kong Harald og Resett: Kong Harald ville aldri brakt noe slikt opp i samtalen. Han ville aldri sagt at dette var noe han ønsket å snakke om. Kong Harald vil helst snakke om noe hyggelig, noe som ikke volder oss bekymring og moralske kvaler. Men om noen tvinger ham og professor Gundersen til det, sier de som regel det de mener. De bevarer dermed både sin anstendighet og (noe) av sin integritet.
Og kanskje det nettopp er en slik delvis motsetning mellom integritet og anstendighet i samfunnet nå. Skal man ha full integritet, må man aktivt bringe migrasjon, demografi, innvandring og islam på dagsorden, men skal man være fullt ut anstendig, bør man unngå det.
For en mediekanal er dette et dilemma. Blir disse spørsmålene for aktivt drevet på agendaen hos Resett? Støter vi flere bort enn vi klarere å åpne øynene hos? Har vi for mye integritet og for lite anstendighet? Slike vurderinger må vi faktisk gjøre kontinuerlig. Virkeligheten formes av folks følelser, og derfor finnes det ikke objektiv journalistikk.