Grenseløs feminisme?

Leder av Kvinnegruppa Ottar, Ane Stø, Foto: Torstein Bøe / NTB scanpix

Organisasjonene: “Kvinnefronten Sekulær Feministisk Front”, “Norsk Kvinnesaksforening”, “Krisesentersekretariatet”, “Lesbisk Forbund” og “Ottar” møtes for å drøfte utfordringene minoritetskvinner står overfor, og etablere et tettere samarbeid om grenseløs feminisme.

De ønsker seg “Grenseløs feminisme”. Jeg lurer fælt på hva det er. Betyr det at alt skal være feminisme? Absolutt totalitær og altomfattende feminisme? Det finnes visse spor i teksten som tyder på at grenseløs feminisme har sammenheng med multikultur. Som om multikultur forutsetter grenseløs kultur. Er det noe som dreper multikultur, og skaper en kreolisert mono-kultur, så er det grenseløse nasjoner uten noen særegen nasjonal kultur. Hvor alt blandes i samme gryta til et kulturelt heksebrygg.

Grenseløs feminisme må jo da bli til noe av det samme. Et standardisert kvinneideal uten særegne nasjonale kvaliteter. En kreolisert mono-normalisert kvinne som naturligvis må være konform med siste mote og trend. Nasjonale avvik kan jo slett ikke tåles. Det må følge norske militante feministers kodeks. Alt annet er åpenbart vold og mannssjåvinistisk undertrykkelse.

Bare navnene på de organisasjoner, som her skal forsøke å samarbeide, forteller meg at her blir det kaos, gjørmebad, kloring og riving i håret – slik at plastnegler og kunstige øyenvipper skvetter vegg imellom. Det er aktverdig å ville samarbeide. Det er aktverdige å ville kvinnevold til livs. Men i denne gjengen er jeg redd det er mer latent vold enn fred å hente.

Det heter seg at kvinner er sine egne verste fiender. Det er ikke et meme helt uten historiske eksempler på at slik har det lenge vært, og slik ser det ut til å forbli. Militant kvinneaktivisme, som har motiver for grenseløs feminisme, er det verdt å rope et: “Varsku her!” for. Det kan umulig føre til noe godt. Det må da være mange kvinner som vil riste på hodet og skjønne at her sporer kvinnesak og feminisme fullstendig av i noe som må kalles radikal kvinneekstremisme.

Jeg kan ikke annet enn å føle medynk med minoritetskvinner som skal utsettes for denne kvinnefrontens militante normalisering. Jeg blir i alle fall stadig mindre feministisk støttende, jo mer jeg ser av slikt som dette. Det er noe ved samtidens grenseløse identitetspolitikk som gir grunn til bekymring. Menneskers identitet får de mest absurde former straks kjønn blir dominerende ingrediens i det politiske heksebrygget.

Norske feminister minner meg stadig mer om den gjengen som arbeider for en global ny verdensorden regjert av en autoritær og totalitær verdensregjering, som mener de vet best for alle mennesker i verden. Er det rart at det blir mye krig og ufred i verden?

Jeg ville i alle fall ikke være komfortabel med at denne gjengen normaliserer min identitet grenseløst, med kjønn som fundamental ingrediens. Jeg vet at egen identitet må jeg finne ut av selv, som menneske i relasjon til medmennesker. Jeg er unik, og ingen normalitet. Og det har veldig lite med kjønn å gjøre.

ANNONSE:

(Teksten er tidligere publisert på Facebook.)


Publisert: sep 26, 2017 @ 12:01 pm


Takk for at du leser Resett. For å kunne fortsette å produsere kvalitetsmateriale avhenger vi av din støtte. Klikk her for å finne ut hvordan du kan støtte oss.

The following two tabs change content below.

Geir Ivar Jørgensen

Pensjonert 68'er

Latest posts by Geir Ivar Jørgensen (see all)