I sommer oppfordret Sylvi Listhaug lærere til å melde fra dersom de mistenker at barn av flyktninger og asylsøkere returnerer til opprinnelseslandet med foreldrene på tidsbegrensede reiser, eksempelvis i skoleferier. Det ble det rabalder av.
Media eksploderte i harmdirrende anklager om at den slags atferd var angiveri og tysting, og mange mente at praksisen kunne sammenlignes med norske kollaboratører som anga jøder eller motstandsfolk til de tyske okkupasjonsmyndighetene. Felles for begge parter i diskusjonen som fulgte var den sterkt emosjonelle språkbruken, og for deler av den politiske venstresidens vedkommende eskalerte den ganske raskt til en debatt dreiende omkring hvorvidt man var god eller ond, human eller inhuman, sadistisk fnisende eller fortvilet gråtende ved bilder av og rapporter om druknede barn i Middelhavet.
Så hvordan i all verden kom vi dit at dette i det hele tatt utviklet seg til et offentlig ordskifte om human versus umenneskelig flyktning- og asylpraksis, når det i realiteten handler om den norske skolens eventuelle ansvar og samfunnsoppdrag? Et av svarene kan muligens være fordi Listhaug ser ut til å trives i provokatørrollen, og fordi de politiske motstanderne hennes tenner på alle plugger. Hvorpå ordskiftet som følger renner ut i meningsløsheter uten reell substans, som f.eks at hun er «den rikspolitikeren som ligger tettest på en autoritær og rasistisk fascisme» (William Nygaard på facebook).
Alle organisasjoner har et eller flere formål som kan karakteriseres som mer legitime enn andre. For skoler er det brukerne – altså elevene – sine interesser som er selve hensikten med hele virksomheten. Hva så med lærerne? Konstruktiv medarbeideratferd kan forstås som enhver form for atferd som fremmer virksomhetens legitime interesser. Følgelig vil destruktiv medarbeideratferd beskrive handlinger som står i et motsetningsforhold til de legitime interessene, og slik atferd kan være både passiv og aktiv (Sacket og DeVore, 2001). Med varsling menes når en ansatt i rollen som arbeidstaker opplever andres handlinger som uetiske, klanderverdige eller ulovlige med mulige negative konsekvenser for andre, og som muntlig eller skriftlig sier fra om dette til personer eller instanser som har makt og mulighet til å gripe inn.
At lærere varsler ved mistanke om at barn kan bli utsatt for fysisk og/eller psykisk skade har ved en organisasjonspsykologisk innfallsvinkel derfor lite med verken godhet eller umenneskelighet å gjøre, ei heller hvorvidt den enkelte lærer er innvandringsliberal eller tenderer mot xenofobi. Det handler om lærerens plikt til å varsle om forhold ved organisasjonen hun representerer som kan tenkes å bryte med legitime interesser. Og en sentral legitim interesse for enhver skole er at elevene i minst mulig grad utsettes for fysisk fare eller potensielle psykiske traumer, og uavhengig av om dette gjelder mistanke om mobbing, uro over defekte lekeapparater i skolegården eller et tidsbegrenset opphold i en krigsherjet region i Somalia. Følgelig har varsling lite med angiveri eller tysting å gjøre – det kan derimot betraktes som medarbeideres rett og plikt, og å unnlate å varsle kan i visse tilfeller dessuten innebære brudd på arbeidsmiljøloven (Einarsen, Pedersen og Hoel, 2016).
Det er bedre å melde fra en gang for mye enn en gang for lite, til tross for at forskning viser at varslersaker medfører høy risiko for sanksjoner fra både kollegaer og overordnede. Deretter bør grundigere undersøkelser fra sak til sak avgjøre hva ledelsen foretar seg. Å unnlate å varsle kan i mange tilfeller karakteriseres som en passiv form for destruktiv medarbeideratferd – sterkt uønsket av alle organisasjoner. Men fløyteblåsere bør ikke som Listhaug oppfordret til å kontakte utlendingsmyndighetene, de bør ta saken opp med skoleledelsen og overlate til denne i hvilken grad mistanken skal granskes ytterligere – for nærmere undersøkelser bør alle varsler være gjenstand for. Varslerens videre fremgangsmåte dersom ledelsen ignorerer eller avviser mistanken, for eksempel å henvende seg til medier eller UDI, er derimot problematisk fordi det ved alle etiske dilemmaer også her finnes gråsoner: ER det reell fare for liv og helse ved å reise tilbake til landet man flyktet fra, eller har situasjonen i hjemlandet endret seg? Kan individuelle forhold innebære at risikoen overskygges av utbyttet av reisen, for eksempel at barnet skal få ta farvel med bestemoren på dødsleiet?
Varslingssaker har altså ofte moralske implikasjoner. For selv om det kan argumenteres for at lærere har varslingsplikt ved mistanke om at barn utsettes for fare, kan den enkelte lærer oppleve at vurderinger omkring hvor stor faren egentlig er bærer preg av usikkerhet. Dilemmaer som dette overlater jeg til moralfilosofene å fordype seg i, men de bør uansett rettes søkelyset mot og diskuteres. Og slett ikke som leder i Utdanningsforbundet Steffen Handals reaksjon til nrk.no 4.august 2017 var, nemlig kontant og kategorisk å avvise hele sakskomplekset: «Jeg har bare én melding til Sylvi Listhaug: Norske lærere kommer ikke til å gjøre dette. Vi rapporterer ikke til myndighetene om hva barn forteller på skolen, med mindre det er snakk om liv og helse».
Men er det ikke nettopp liv og helse det er snakk om?