En ny forskningsartikkel i Nature Geoscience har gitt klimaforskere «bakoversveis», skriver Kjetil B. Alstadheim i Dagens Næringsliv i dag. Han nekter riktignok å innrømme eksplisitt at denne rapporten viser at klimamodellene til FN-organet IPCC har overdrevet temperaturutslagene av CO 2 i betydelig grad, men det er da bedre enn ingenting at DNs sjefsalarmist om klimaet faktisk rapporterer en slik forskningsnyhet i det hele tatt.
Den overraskende ærlige forskeren Glen Peters ved Cicero kaller forskningsartikkelen en potensiell «game changer». Disse resultatene viser at det er en «åpenbar inkonsistens i karbon-budsjettet» som IPCC tidligere har operert med, skriver han på Cicero-bloggen sin. Etter IPCCs modeller skulle temperaturen ha steget med 1,5 C fra førindustrielt nivå innen 2022. Men rent faktisk har temperaturen bare steget 1 C frem til 2017. Det betyr at temperaturen må stige hele 0,5 C på bare fem år. Det virker helt umulig, skriver Peters.
IPCC med overdrivelser
Hverken Peters eller Alstadheim får seg til å si det rett ut, men konklusjonen er åpenbart at en gitt økning av CO 2 i atmosfæren ikke har like stor effekt på temperaturen som IPCC hittil har gått ut fra og som all klimaalarmismen og medienes dekning har tatt for gitt. Og det er nettopp denne systematiske tendensen til å overdrive betydningen av CO2 for klimaet som de såkalte «klimaskeptikerne» har pekt på hele tiden. Den intense opptattheten av CO2 utslipp har nettopp vist seg å være det den også har fremstått som for noen av oss, en nærmest sekterisk religiøs tro hvor en enhver tvil blir behandlet som kjetteri. Og det er forskere som har båret ved til den religiøse troen. Har de latt seg korrumpere?
Man bør alltid være på vakt når det råder konsensus om noe, spesielt hvis det man er enig om involverer så komplekse strukturer som sola, verdensrommet, jordas helning, atmosfæren, kjemi og menneskenes egen aktivitet. Og det er spesielt grunn til å bli skeptisk når akademiske dissentere først står frem offentlig når de ikke lenger har lønn, karriere og kollegers anseelse å tape – altså når de blir pensjonister. Klimaet er naturligvis svært komplekst og derfor vanskelig å forstå. Noen få stemmer har likevel protestert, til stor personlig kostnad.
Massehysteri og manipulasjon
Hvor ofte har vi ikke hørt sagt at klimadebatten er vunnet, at all tvil er borte, at 97 % av alle klimaforskere mener det foregår menneskeskapt oppvarming, osv. De som ikke «tror» på menneskeskapt oppvarming på det nivå IPCC har påstått har blitt latterliggjort i enhver tenkelig sammenheng. Under enorm medieoppmerksomhet har man mobilisert verdens statsleder til å møtes i Kyoto, i København og i Paris for å påføre sine egne innbyggere alskens kostbare tiltak.
Dyre og feilslåtte prosjekter for karbonfangst har blitt iverksatt, karbonkvoter innført, konkurransevridende overføring pålagt, norsk oljeindustri blir forsøkt nedbygd, sokkelen skal elektrifiseres fra land til enorme kostnader, elbilene skal gis momsfritak og alle mulige insentiver i kollektivfelt, bomringer og parkering. Nå sist under den norske valgkampen var det ingen partier som uttrykte noen form for skepsis til at det å motvirke klimaendringer var den viktigste saken for fremtiden. Journalistene stilte heller ikke spørsmål. MDG fikk ture frem på NRK med sitt monomane budskap uten innsigelser fra servile, plattføtte programledere.
For Resett har innvandring, islam og klimaskepsis vært de viktigste sakene hvor vi har vært kontrære de første fire ukene av vår eksistens. Vi legger fokus på de feltene hvor de tradisjonelle mediene har mest åpenbar slagside. Det er helt bevisst. Vi skal gjøre en forskjell og utfordre vedtatte sannheter der de mest synlig og med størst konsekvenser ser ut til å være på villspor. Det er dessverre en god del å ta tak i.