Hver gang islamkritikk finner sted, er det noen som skal bagatellisere og avfeie. Særlig en vrangforestilling er utbredt. Mange av de som er positivt innstilt til multikulturalismen, hevder at kristendommen er like ille som islam, også hva gjelder kvinners rettigheter og syn på homofili. At alle religioner har like store problemer, og at alle kulturer er like tolerante og like progressive.
Jeg er helt uenig. Jeg drister meg til å hevde at en objektiv analyse av situasjonen i land med muslimsk majoritet kontra vestlige land vil konkludere med at islam har større utfordringer, særlig hva gjelder toleranse for utenforstående, annerledestenkende, de som forlater religionen og synet på kvinner. I britisk undersøkelse kalt Policy Exchange survey sier 43% av britiske muslimer at de ønsker å innføre aspekter ved sharia i Storbritannia, kun 22 % ønsket ikke det. 40 % ønsket også kjønnssegregering i skolen.
Jeg mener det er på tide å diskutere hva en vanlig, mainstream muslim egentlig er. Begrepet moderat muslim brukes ofte, men jeg hører sjelden noen definere det. Jeg tror at en del nordmenn tenker at en moderat muslim er en som ser sin religion som en privatsak, som ikke vil implementere Allahs lover, som ikke vil ha særbehandling av hverken muslimer eller andre religiøse grupper, som ikke vil innføre ordninger som kjønnsdelte svømmebasseng eller lignende, en muslim som ikke lar sin religiøse overbevisning påvirke andre. Hvis det er en moderat muslim, vil det ligge svært tett opp til det vi i Norge kaller «personlig kristen». Du har din religion, du passer den slik du ønsker, men du lar alle andre være i fred, du passer ikke på at de rundt deg er religiøse nok, du stemmer ikke for lover som begrenser andres frihet av hensyn til din religion. Hvis vi skal definere hva en vanlig, mainstream muslim i Norge skal være, så må dette være konklusjonen.
For det er viktig å gjøre det klart for alle som bor i Norge, at de som ønsker seg religiøse lover, de som bedriver kjønnssegregering, de som kontrollerer sine døtre og ikke tillater dem samme frihet som sine brødre, de må identifiseres som avarter i det norske samfunnet. Det som er graverende er at det er nettopp disse kulturene som kan komme til å øke i omfang, med nye migrantbølger i fremtiden. De representerer drastiske endringer av det vestlige samfunnet, og blir de for mange lever det frie samfunnet farlig.
Min bekymring er at det er færre moderate muslimer enn vi tror. Jeg tror dessverre, som Fahad Qureshi har sagt, at et ønske om å implementere Allahs straffer og regler, forekommer langt oftere enn vi liker å tro blant mainstream muslimer. Muslimer i Vesten snakker gjerne om minoriteters rettigheter og da særlig muslimers, men hva med minoritetene i islam? De frafalne og reformvennlige muslimene. Mitt inntrykk er at dette er blant de mest ekskluderte menneskene i disse miljøene.
Det finnes muslimer som jobber for å reformere islam, som vil at islam skal gjøre den samme reise som kristendommen har gjort. Britiske Majid Nawaz er en av de som snakker reaksjonære muslimske krefter midt i mot. Jeg mener han er dyktig fordi han alltid presterer å utfordre det muslimske miljøet på selve kjernen i det som er problematisk i deres argumentasjon, det at hvis du ikke følger Koranen til punkt og prikke, hvis du mener at enkelte vers er utdaterte eller bør ses bort i fra, så er du ingen ekte muslim. Noe som går igjen på Majids radioshow er at muslimer ringer inn og spør ham om han egentlig ikke er muslim, fordi han har sagt at enkelte vers i Koranen ikke bør forkynnes i dag.
Kristendommen har kommet lenger enn islam hva gjelder liberale verdier, hvordan kan det i det hele tatt være noen som benekter dette? Kristendommen i Norge har etter mange tiårs kamp måttet akseptere ting som kvinnelige prester og homofil vigsel. Hvordan står det til med tilsvarende problemstillinger i islam? Hvor er de kvinnelige imamene for eksempel? Er det ikke slående at det nettopp er muslimske land som figurerer i bunnen av statistikken når verdens land rangeres etter likestilling?
Om man for eksempel kritiserer islamske lover som sier at kvinner skal arve halvparten av det en mann skal arve, kommer Qureshi og andre reaksjonære muslimer med den samme leksa hver bidige gang. Du kan ikke ta den typen regler ut av kontekst, sier de. Merkelig, for meg er det ikke nok kontekst i hele verden som gjør det greit at en kvinne skal arve halvparten av det hennes bror arver, men i følge en del muslimer er det sånn at kvinner ikke har ansvar for å forsørge sin familie, derfor får hun mindre i arv, hun kan beholde alt selv. Det disse ikke skjønner er at det ikke gjør saken noe bedre, snarere tvert i mot, dette rimer veldig dårlig med det rådende synet på kvinner i Norge, som selvstendige individer, som også er ansvarlige for sine familier økonomisk.
Det er jo nettopp de snevre kjønnsrollene som er problematisk her. Problemet er at disse æreskulturene er kollektivistiske. Dine individuelle anskuelser er ikke så viktige, det er viktigere at du kjenner din plass og gjør det kulturen og religionen din forventer av deg. Dersom du bryter med det, kan det gå utover familiens ære. Hvem du gifter deg med er ikke mellom deg og vedkommende, som i norsk kultur. Det er hele familiens og nærmiljøets anliggende. Vår frihet er ikke bare politisk betinget, den er også kulturelt betinget.
Vi vil i større grad måtte forholde oss til æresbegreper vi ikke forstår oss på, problemstillinger vi for noen tiår siden aldri ville ha sett for oss skulle stå på dagsorden i Norge i det 21. århundre vil få en stadig mer selvsagt plass. Vårt liberale demokrati ligger åpent for alle og kan således brukes mot oss av reaksjonære, religiøse krefter. Hvis innvandringen fra Afrika og Midtøsten fortsetter eller tar seg opp må vi også regne med at verdier og holdninger fra disse landene vil prege Norge og Europa mer og mer. Alle vil ikke være som oss. Hvorfor har vi ellers sett utfordringer knyttet kjønnslemlestelse, negativ sosial kontroll og kraftige reaksjoner på karikaturtegninger? Det er på disse områdene Norge kommer til å endre seg etterhvert som den muslimske minoriteten vokser seg sterkere. Så må vi ta stilling til om det er dit vi skal, eller om vi endelig skal avlyse det multikulturelle eksperimentet, til det beste for alle nordmenn, med og uten innvandrerbakgrunn.