Oslo 20111122. Berit Hagen Agøy, generalsekretær i Mellomkirkelig råd for Den norske kirke Mehtab Afsar, generalsekretær i Islamsk Råd Norge og presenter fellesuttalelse mot religiøs ekstremisme på Bristol I oslo tirsdag formiddag. Foto: Terje Bendiksby / Scanpix

I mai 2016 vedtok The International Holocaust Remembrance Alliance, IHRA, en oppdatert definisjon av antisemittisme.  Norge, sammen med 30 andre land deltok på møtet og sluttet seg til definisjonen.  Blant punktene i definisjonen merker vi oss flere som kan ramme deler av norsk offentlig debatt, og et par som tydelig rammer norske myndigheters, organisasjoners og mediers håndtering av spørsmål i tilknytning til den jødiske staten Israel.  Det er ikke vanskelig å finne norske eksempler når det gjelder å:

  • Fornekte det jødiske folks rett til selvbestemmelse, for eksempel ved å påstå at staten Israels eksistens er et rasistisk tiltak.
  • Anvende dobbeltmoral ved å kreve en atferd av Israel som ikke forventes eller kreves av noen annen demokratisk nasjon.
  • Sammenlikne dagens israelske politikk med nazistenes.

I disse dager har Den norske kirke, i samarbeid med Kirkenes verdensråd avviklet den årlige “Kirkeuka for fred i Palestina og Israel” med en landsomfattende serie av arrangementer som uten tvil rammes av IHRAs definisjon av antisemittisk atferd på flere punkter.  Noe av denne skjevheten har vært påtalt i mediene, men det synes ikke å være noe argument som blir tatt alvorlig av dem som leder og årlig iscenesetter denne anti-israelske hatfesten.  Sentralt i den vedvarende kampanjen mot den jødiske staten står ledelsen i Mellomkirkelig råd for Den norske kirke som også later til å utgjøre Kirkens kontaktpunkt mot Kirkenes verdensråd.

Blant formålet for dette arrangementet finner vi erklæringer om at:

  • Vi står sammen om å kreve at okkupasjonen av palestinske områder skal ta slutt.
  • Vi mener at sikkerhet best vinnes gjennom respekt for folkeretten …

Av det vi leser fra arrangørenes side går det for eksempel frem at “okkupasjonen av palestinske områder” dreier seg om Israels nærvær i Judea, Samaria og Øst-Jerusalem som man vil ha slutt på.  Om man skal ta folkeretten respektfullt alvorlig, har disse områdene aldri noen gang i historien vært “palestinske.”  I 1967 frigjorde Israel disse områdene fra 19 års illegitim jordansk militær okkupasjon etter at emiratet Jordan hadde brukt dem som oppmarsjområde for et militært angrep og innledet krigshandlinger mot Israel.  De foregående 30 årene var området en del av det “Palestina” som Storbritannia i 1917 frigjorde fra 400 års tyrkisk okkupasjon og på vegne av verdenssamfunnet forvaltet med det formål å gjenopprette et jødisk nasjonalhjem der.

Respekt for folkeretten forutsetter at man kjenner folkeretten og ikke kommer i skade for å bruke dens prinsipper og bestemmelser for å fremme egne politiske mål.  Å ville fraskrive det jødiske folk dets historiske tilknytning og rett til dette området, slik denne tilknytningen og retten er nedfelt i folkeretten, er ikke å vise respekt, men er en handling som behandler det jødiske folk og staten Israel etter en annen standard enn andre folk og stater, og faller dermed inn under den internasjonalt aksepterte definisjon av en antisemittisk handling.

Kirkeukas internasjonale hovedsponsor, Kirkenes verdensråd, utøver sin virksomhet som talerør for kristne Palestina-arabiske kirker og organisasjoner som ikke legger skjul på at de holder Israel for å være en rasistisk “apartheidstat” som de mener har “okkupert” deres land i 70 år.  Den norske kirke kan ikke fraskrive seg ansvar for at det også er disse grupperingenes oppfatninger de målbærer overfor sine menigheter i Norge når de bruker norske kirker til å fremføre budskapet deres.  Å fremstille staten Israel slik disse samarbeidsorganisasjonene gjør, rammes tydelig av den definisjonen av antisemittisme som norske myndigheter støtter.

Ledelsen i Mellomkirkelig råd for Den norske kirke, MKR, avslører selv at den bidrar til å formidle en usann og forvirrende fremstilling av den folkeretten som den under Kirkeuka krever respekt for.  Både generalsekretæren og rådets nestleder, Harald Hauge, deltar aktivt i dette arbeidet i norske medier.  I et oppslag i Vårt Land i fjor skriver MKRs generalsekretær Berit Hagen Agøy, blant annet at “Sikkerhetsrådsresolusjon 242 ber om «tilbaketrekking av israelske væpnede styrker fra okkuperte territorier i den nylige konflikten». Så langt har ikke Israel fulgt opp dette fordi noen fredsavtale ikke er kommet i stand. Så Israel er ifølge internasjonal rett fortsatt en okkupasjonsmakt.”

Dette er ikke sant.  Mot inngåelse av fredsavtaler trakk Israel seg ut av 95 prosent av de territoriene Resolusjon 242 henviste til, og oppfylte resolusjonens krav.  MKR underslår at freds- og grenseavtalen mellom Israel og Jordan ble inngått 26. oktober 1994.  Den plasserer Israels internasjonalt anerkjente grense mot Jordan i Jordan-dalen, Dødehavet og Arava-dalen.  Vest for denne anerkjente grensen ligger staten Israel.

Videre forteller generalsekretæren at “Den 4. Genèvekonvensjonen gir regler for hvorledes en okkupasjon kan foregå. Israels okkupasjonspolitikk bryter med denne konvensjonen. Det mest opplagte eksempel er artikkel 49 som slår fast at «okkupasjonsmakten kan ikke deportere eller flytte en del av sin egen sivilbefolkning til det område som den okkuperer.”

Dette er ikke sant.  Den fjerde Genève-konvensjon regulerer forhold mellom suverene stater som har tiltrådt konvensjonen og gjort den gjeldende på sine territorier.  Konvensjonens Artikkel 49 omhandler deportasjon, tvangsforflytning og evakuering og ble formulert i den uttalte hensikt å hindre slike deportasjoner og tvangsforflytninger som nazistene begikk mot jødene under den annen verdenskrig (jf. forarbeidene og referatene fra forhandlingene i 1949).  Ikke en eneste israeler er blitt deportert eller tvangsforflyttet til Judea og Samaria av staten Israel.

Når imidlertid ledelsen i Mellomkirkelig råd på denne måten og uten å ha faglig grunnlag for det likevel åpent insinuerer at Israel behandler mennesker på samme måte som nazistene behandlet jøder og andre minoriteter under den annen verdenskrig, rammes MKR igjen av antisemittisme-definisjonen.

Vi har inntrykk av at de norske arrangørene av Kirkeuka ha latt seg forlede av desinformasjon og propaganda, ikke minst fra politisk ensidige FN-organer som urettmessig fremstiller Israel som overgriper i forhold til folkerett og menneskerettigheter.  Det er synd fordi det i dag finnes en så omfattende og seriøs faglig dokumentasjon for at Kirkeukas standpunkter hviler på sviktende faglig grunnlag og derfor i realiteten er med på å svekke muligheten for fred og forsoning i området.  Tiltaket bidrar dessuten til at det blir vanskeligere å bekjempe den antisemittismen som ennå er til stede i den norske befolkning.

(Tidligere publisert som Leder hos SMA)

Advertisements

Velkommen til Resetts kommentarfelt

Kommentarer forhåndsmodereres, det kan derfor ta noe tid før de dukker opp i kommentarfeltet. Skriv gjerne kort. Resett tar ikke ansvar for lenker til andre sider og for filmlenker. Resett står ikke inne for meningene som uttrykkes av den enkelte kommentator. Personangrep, hets, trusler og oppfordring til vold, spamming, trolling og avsporing av debatten er ikke tillatt. Det oppfordres til normal høflighet. Resett forbeholder seg retten til å fjerne enhver kommentar uten begrunnelse. Ved å kommentere her godtar du disse betingelsene. Gjentatte brudd på betingelsene kan føre til utestengelse.
Har du spørsmål knyttet til kommentarfeltet kan du sende det til [email protected]