The fourth U.S. Air Force F-35A Lightning II aircraft arrives at the 422nd Test and Evaluation Squadron at Nellis Air Force Base, Nevada in this April 24, 2013 handout photo released on May 8, 2013. Japan's Mitsubishi Electric has agreed to take the first step towards a partnership with European missile maker MBDA to develop a medium-range air-to-air missile for the F-35 stealth fighter, two people with knowledge of the matter said. REUTERS/Daniel Hughes/U.S. Air Force/Handout via Reuters/Files (UNITED STATES - Tags: MILITARY TRANSPORT)ATTENTION EDITORS - THIS PICTURE WAS PROVIDED BY A THIRD PARTY. FOR EDITORIAL USE ONLY. NOT FOR SALE FOR MARKETING OR ADVERTISING CAMPAIGNS. THIS PICTURE IS DISTRIBUTED EXACTLY AS RECEIVED BY REUTERS, AS A SERVICE TO CLIENTS

Vi har etterhvert blitt vant med begrepet stealth, kanskje særlig etter at Norge valgte F-35(A) som sitt nye kampfly, et såkalt 5. generasjons fly med stealth-konstruksjon. I massemedia blir vi fortalt at stealth-fly er usynlig på radar, men som i mange andre kompliserte teknologiske sammenhenger er dette en overforenkling – stealth-fly er vanskelige, til dels meget vanskelig å «se» på radar – men ikke usynlige.

F-35A. REUTERS/U.S. Air Force photo/Randy Gon

Og hva er det nå som gir stealth-egenskaper og hvorfor? Graden av usynlighet kommer i hovedsak av to av forskjellige forhold.

Det ene er det vi vanligvis forstår med radar-ekko, en radar sender ut en puls som reflekteres mot i denne sammenheng et fly. Mere komplisert å forklare er at radarbølger som treffer et legeme også induserer strøm i det, som i sin tur sender detekterbare pulser. Nå avhenger styrken, dvs. detekterbarheten av et rader-ekko av flere forhold. Legemets flate rettet mot radaren (radar cross section – RCS), riktig utformet vil et legeme gi meget svake ekko for noen radartyper, dvs. avhenge av radar-pulsens bølgelengde. Russland og Kina har i de senere år utviklet transportable såkalte VHF-bånd radar, hvor det ikke er mulig å utforme et fly slik at radar-ekkoet nesten blir borte. Dette gjelder også de nyeste stealth-flyene – som F-35. Dvs. at selv F-35 vil gi et, om enn uklart ekko, så allikevel et ekko. Ekkoet vil imidlertid ikke være presist nok til å sende et missil mot det, sannsynligvis heller ikke å sende ut et jagerfly presist nok til at F-35 kan angripes. Radar-typer som kan plasseres i jager-fly har ikke denne egenskapen (kortere bølgelengde), slik at F-35 vil være nær usynlig for dem, unntatt på kort hold. Så nært kan det antas at F-35 på sin side har sett sin motstander og allerede har sendt avgårde et missil.

Det andre forholdet bygger på at infrarødt lys, som (også) er en del av det elektromagnetiske spektrum. Fysikken her er slik at etthvert legeme med en temperatur over absolutte null (0 grader Kelvin) sender ut dette lyset. Det å detektere et fly på grunnlag av utsendelse av infrarødt lys fra fly har til for kort tid siden vært uhensiktsmessig, feilraten har gjort det i praksis ubrukbart. Den voldsomme økningen i datamaskiners eksekverings-hastighet har medført en forandring, slik at nå har flere moderne jagerfly en slik detektor, her er F-35 m.a.o «synlig», nær på linje med eldre jagerfly.

Både Russland og Kina har sine utviklingsprosjekter for stealth jagerfly, og har møtt på mye av de samme utviklingsproblemene som USA, men vi kan forvente at disse tre nasjoners jagerfly-styrker om noen år vil ha denne type jagerfly som sine frontlinje i en eventuell krig. Nå har det i USA blitt satt i gang et prosjekt for neste generasjon jagerfly, med enda sterkere motorer, lengre rekkevidde og enda «mer» stealth. Basert på den langdryge utviklingstiden for F-35 kan vi gjette på noen ti-års utviklingstid.