annonse

Min knyttneve kneiste over folkemassene, og den var i utakt. De andre strakk seg opp, når min gikk ned, men jeg fortsatte likevel. Bestemt motsatt, presset inn i en rytme, som føltes omvendt, men var det samme, bare forskjøvet.

Slik var altså friheten.

Av og til brølte de, noen ganger smilte de, ofte hørte man også latter. De gjorde meg uvel. Men tydelig var det, umulig å fornekte, det var disse hyklerne jeg henvendte meg til, det var dit jeg ble trukket, det var de jeg hadde funnet sammen med, i samfunnet. Det var vi som var vi. Og vi var mennesker.

annonse

Jeg tok meg til hodet og stoppet opp. Mine ben støtte mot bunnslammet. Deretter kavet jeg meg langsomt opp på bredden, hvor jeg kledde meg naken. Jeg så floden strømme forbi med alle individene, feid med i de ulike løp og leier den tok. Men de rant alle parallelt, disse løp og leier; i felles, ubønnhørlig retning. Der langs bredden skrek og pustet og gispet og hånte jeg, alt mens jeg løp, løp, løp like fort som floden fant for godt å flyte. Bare jeg, følte jeg, var andpusten, de andre lot seg drive dominant av gårde. De sprutet vann på hverandre, de lekte og lo og var glade.

Et lite hopp og det var gjort. Man måtte bare sørge for å flyte, holde seg oppe, helst høyt oppe i de øvre lag.

Ganske raskt ble jeg sliten av alt dette, av å løpe slik heseblesende, helt naken der langs bredden. Jeg begynte å tenke: skal jeg stanse, snu ryggen til og rusle min vei for godt? Skal jeg stoppe og sette meg til ro på en høyde, slå opp mitt telt, finne fram min kikkert og bare vente?

Men hva jeg kunne vente på, var slett ikke klart.

Perspektivet; det flyttet seg hele tiden. Nært, så flytende, stadig lenger av gårde fløt det og brått sto jeg stille, før bevegelsen atter gled av sted med en hastighet intet menneske kunne drømme om å oppnå, ikke for egen kraft.

Nei, dette var noe annet.

Jeg svevde, som et pollen. Hjelpeløst drivende dit noe hadde bestemt. Det var behagelig. Det innrømmer jeg. Og jeg ble svimmel, men bare litt. Sånn akkurat passe svimmel.

På en liten odde, ute blant bølgene, sto en pike og ventet. Hun minnet ikke om noen jeg før hadde sett, men hun var kraftig, nesten fet. Jeg forsøkte å slå omkring meg med armene. Jeg ønsket ikke å stoppe på denne odden, jeg ville videre.

Hun hadde ennå ikke fått øye på meg. Hun sto bare og stirret passivt utover havet.

Men hun var ung, det visste jeg, på en måte ubrukt og derfor tiltalende, kanskje ønsket jeg egentlig å enes om noe med noen en liten stund. Bare se om de kjente det samme, den samme mistanke, den samme uro over alt man var lært og som ikke lenger kunne bortforklares, glemmes og ignoreres uten støtt og altså stadig å kjenne seg overveldet og sliten og lite annet enn en kverulant, altså noen som ikke kunne forstå at det som nå foregikk, var et framskritt, for mennesket som alle måtte se, erkjenne og støtte opp under ved å gjøre det samme: Kjøpe det samme, lese det samme, se på det samme, like det samme, fordømme det samme, men uten å se at det var det samme. Nei, ved å se med sine egne, frie øyne at det var veldig, veldig ulikt, at man kunne velge fordi man var individ og levde i individualisme og humanisme og flere andre gode ord som varmet oss selv så grundig. Det er ufarlig å erklære ytringsfrihet i et samfunn av indoktrinerte. Vi var mennesker og vi hadde verdi, stor verdi, mye større verdi enn alle andre.

Dersom jeg snudde før hun la merke til meg, ville jeg ikke såre henne, eller uroe henne, altså ikke påvirke henne. Det ville vært fabelaktig for henne, men noe hadde bestemt.

Jeg var slik som dette, det var slik jeg var blitt av det jeg så og leste og tenkte, som hadde brakt med seg akkurat dette. Dette utfallet, denne energi, denne fascisme. Jeg måtte forholde meg til min egen framdrift, ikke andres stillstand. Slik var det.

Jeg var arrogant og uforskammet. Jeg mente meg bedre enn de andre og i likhet med de fleste. De fleste mente de var bedre enn gjennomsnittet og medianen, i likhet med meg.

Hva om jeg bare drev forbi? Hva om jeg bare hvisket noen løsrevne fornærmelser og spydigheter om det hun formet ved sin passive aksept av de strukturer som stadig snakket varmt om noe som kom til å bli en krise. Strukturer som bare var mønstre av handling, handlingsmønstre som alle små gjøremål bidro til i alle de former for konvensjonalitet som man ikke anså og anerkjente eller snakket om eller kunne artikulere.

Men uansett hvor mye jeg strevde, ble jeg skjøvet mot den fete, vesle kroppen på odden. Hun snudde seg og smilte: «Hei.» Stemmen hennes var behagelig, sensuell, inviterende.

«Hallo,» svarte jeg.

Vi så på hverandre. Hun tok av seg klærne og la på svøm ut i vannet. Vi kolliderte, men piken ble ikke skremt.

Jeg ble liggende og forandre meg, forundre meg også. En bitte liten hammer begynte å slå inne i kroppen. Den nærmest bare tappet en rytme, en svak rytme, men hele mitt legeme liksom dirret. Jenta var forsvunnet, men jeg la på svøm. Noen meter foran meg så jeg plutselig et bakhode som duppet daft i vannet. Jeg tok enda flere tak, men sto stille, en understrøm presset meg bakover. Armene utlignet akkurat for strømmen, men selvfølgelig: jeg ble kavende på det samme sted. Jeg kom ikke nærmere bakhodet, det lå bare der og duppet, som en skipbrudden nøtt. Jeg svømte raskere, alt jeg kunne, voldsomme tak, lenge. Men til ingen nytte.

Jeg ga opp og lot meg drive tilbake mot odden. Men da jeg snudde meg, var den ikke lenger å finne, odden. Jeg så bare væske. Faktisk, jeg virvlet rundt og speidet i alle retninger, men det var blått. Blått vann overalt. Odden var borte og det var også bakhodet, nøtten, og den vesle, nakne piken. Plutselig grep noe tak i lemmet mitt, som allerede var stivt. Jeg ble skremt, men fjernet ikke det som langsomt begynte å tilfredsstille meg. Det var åpenbart en hånd, en dreven hånd. Jeg kunne ikke se den, for vannet var blitt grumset. Hånda holdt et fast tak, den beveget seg ganske langsomt, men rytmisk og lekende, opp og ned, opp og ned. Etter en stund, like brått som den var kommet, forsvant de lekende fingrene igjen. Det etterlot seg trygghet og varme, gode, ærlige følelser for min neste. Like før min utløsning ble et faktum. Jeg åpnet øynene og kikket rundt meg. Jeg måtte få fatt i det som styrte mine begjær! Inngå en avtale om at det som var påbegynt, ble avsluttet. Men ingen var å se, selvfølgelig. Slikt skjedde ofte. Masturberende hender som bare forsvant.

Jeg glippet med øynene og vendte ansiktet opp, mitt, det var et dystert ansikt som kikket opp. Jeg lot meg langsomt erkjenne min tilstand, mine omgivelser, min kontekst: j e g er materie, først og fremst, deretter er jeg liv. Jeg er et dyr, et virveldyr, men også et pattedyr. Jeg er et rovdyr. Mine forfedre var sannsynligvis åtseletere. Jeg har to armer, to ben; genitalier og et hode. Skjelett har jeg, og skjelettmuskulatur, som danner hovedmassen av min kropp. Skjelettet omslutter også hulrom for sentralnervesystemet og de ulike innvollene. Ved mine naturlige åpninger går hud over i slimhud, som også kler innvollskanalene. Huden omslutter legemet og danner min grense mot utenverdenen.

Aktelse, tenkte jeg. Aktelse. Man må ha aktelse for seg selv.

Det er vel så.

Og langsomt, langsomt skal jeg gjenfinne den. Det bestemte jeg. Min egen, min helt egne aktelse. Den jeg en gang eide så tydelig.

 

Min aktelse for meg selv.

 

   

Velkommen til Resetts kommentarfelt

Kommentarer forhåndsmodereres, det kan derfor ta noe tid før de dukker opp i kommentarfeltet. Skriv gjerne kort. Resett tar ikke ansvar for lenker til andre sider og for filmlenker. Resett står ikke inne for meningene som uttrykkes av den enkelte kommentator. Alvorlige personangrep, hets, trusler og oppfordring til vold, spamming, trolling og avsporing av debatten er ikke tillatt. Det oppfordres til normal høflighet. Resett forbeholder seg retten til å fjerne enhver kommentar uten begrunnelse. Ved å kommentere her godtar du disse betingelsene. Gjentatte brudd på betingelsene kan føre til utestengelse.
Har du spørsmål knyttet til kommentarfeltet kan du sende det til [email protected]