I sitt utrettelige engasjement for å virkeliggjøre den flerkulturelle utopien har Dagbladets redaktører satt den lydige journalisten Karin Madshus på jobben med å tilbakevise påstandene fra Stovner videregående skoles rektor om at han «ikke lenger kan tilby ansatte og elever et trygt og godt arbeidsmiljø.» Også politisjef John Roger Lund ved Enhet Øst tar nok feil når han sier at sikkerhetssituasjonen på Stovner er «alvorlig.»
Som sannhetsvitner har Dagbladet tatt en tur til Stovner senteret og gått bort til det avisen selv beskriver som «tre kompiser» i 18-års alderen. De kan fortelle Dagbladets nysgjerrige reporter at de «kjenner seg ikke igjen i sakene som er skrevet om vold og trusler på skolen i media de siste dagene».
Politisjef Lund mener at «mye av det som skjer handler om vold, trusler og narkotika. Noen elever har til og med egne territoriale områder der andre ikke får gå på skolen. Jeg forstår at rektoren ved skolen er fortvilet.» Til det svarer Akbar Hamid (18): «Vi har ikke sett trusler og vold. Jeg har ikke opplevd vold selv. Det er gøy å gå her. Folk er venner. Det ser ikke ut som om lærerne er redde heller.»
Dagbladet maler opp den vanlige «du-sier-han-sier» bortforklaringen. De voksne, inkludert rektor og politiet, skal ikke tro på sine egne øyne. Det de tror de observerer som vold og trusler er egentlig «småkonflikter mellom venner,» ifølge kilden Hamid. «Barn har et eget perspektiv. Det vi ser på som kødd kan være vold for voksne,» sier han.
Den skarpskodde journalisten Karin Madshus følger opp med kritiske spørsmål til de tre «barna» på 18 år:
Har dere vært redde på skolen?
– Nei. De tre kompisene rister på hodet.
Hvordan er læringsmiljøet i klasserommet?
– De er litt småkødd i klasserommet, men det er det jo i alle klasser, sier Senthan Jayaharan
Dagbladet avslutter saken sin med å fortelle at «Mens vi prater med Hamid og vennene kommer klapp på skuldra og håndtrykk fra venner som kommer forbi.»
– Du ser jo det. Alle her smiler. Det er vennskap og respekt. Det er godt læremiljø. Vi er interessert i å lære. Da vi begynte her var det sånn at vi ringte hverandre om morgenen for at vi ikke skulle forsove oss. Det er sånn det er for oss, sier Hamid.
Sak slutt.
Så da så. Dagbladet har etter egen mening klart å stille i tilstrekkelig tvil at alvorsbeskrivelsene fra rektor og politiet stemmer. Det er et spørsmål om persepsjon, må vite. Voksne og 18-år gamle «barn» tolker ting annerledes. Et blått øye er bare et symbol på dyp respekt mellom menn i en machokultur. Man mener ikke noe vondt når man sier man vil banke opp en lærer. Det er bare spøk. Alle er venner på tvers av alder, kultur, kjønn.
I den postmoderne, konstruktivistiske diskursen Dagbladet er et produkt av finnes ingen objektive sannheter som ikke kan nøytraliseres med andre subjektive perspektiver. Sannhet og løgn er heller ikke i opposisjon til hverandre. Det betyr ikke noe om de tre «kompisene» lyver. De sier det de sier, og da kan det rapporteres i avisen. Slik blir det balanse – falsk eller ikke.
Dagbladet har en agenda, og det er å bygge opp om fortellingen om det lykkelige, flerkulturelle Norge. Og målet helliger middelet: Under tilsynelatende journalistikk å servere leserne rene virkelighetsfordreininger.