Ytringsfrihet er et levende vesen

Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix

Så snart noe er definert som en frihet legges, uvegerlig, en begrepslig føring hvor vi som frie vesener, i den grad vi forstår oss som slike, bare antar alle spesifiserte friheter, så som ‘ytringsfriheten.’ Man tar den for gitt, i samme grad som man forstår seg selv som en aktør som for alle praktiske formål kan velge fritt. Frihetens begrep er slik. Friheten omfatter alt; gjorde den ikke var vi jo nettopp ikke frie. Selv om vi i livet opplever sterke føringer og tvang, oppleves friheten som noe som bare er. Man kan ikke være delvis fri. Man er fri – eller så er man aldri fri.

Frihetens metafysikk er et nærmest ubeskrivelig interessant emne. Men vi skal ikke her ta det opp til diskusjon. Vi skal bare anta ytringsfriheten slik den nå en gang er konseptualisert. Vi skal ta utgangspunkt i en menneskerettighet hvor ethvert menneskes ytringer beskrives som normativt frie. Normativt, fordi vi alle vet at jorden fortsatt har mange flekker hvor mennesker med drap, vold og trusler nektes å ytre seg. Ytringsfriheten er altså et normativt ideal. Slik som med alle moralske og etiske kategorier. Eksistensen av disse er slett ikke universelle, slett ikke overalt aktualiserte, men ideene om dem er aktualiserte. De er normative idealer fordi de viser realiteten en retning, et sted den burde være, den kunne være.

Så når vår moral, som er spørsmål vedrørende universelt gyldige maksimer for handlinger, eller vår etikk, som er individenes personlige spørsmål om hva som for dem konstituerer ‘det gode liv,’ – spørsmål som likegyldig hvilken filosofi en opererer med setter individet opp mot hva som er godt for det selv og hva som er godt for alle slike individer for hvem slike spørsmål til enhver tid tilbyr seg selv – er normative idealer, og derfor ikke forefinnes som andre fysiske forhold og lover, så må de ikke desto mindre praktiseres. Nettopp derfor, måtte vi jo mene.

Så om ytringsfrihetsbegrepet legger en mengde føringer for tanken, føringer som, uansett hvor uavklarte og forvirrende de kan fremstå for det enkelte sinn, tilbyr tanken å bare forutsette eksistensen av frihetens ulike former, så vet vi at ytringsfriheten, som alle andre friheter, må praktiseres for å virkelig eksistere.

Ytringsfriheten er just ikke bare en abstrakt idé. Idéen er helt avgjørende, men hvor enn avgjørende den måtte være, så kan den kun finne mening og kraft i dens praktisering og, nettopp, aktualisering. Ytringsfriheten er hvor den aktualiseres. Der hvor den ikke aktualiseres er den altså ikke. Der hvor den altså ikke er, kan selv ikke dens frommeste konseptualiseringer redde den. En konseptualisering er intet uten at den også aktualiseres, selv hvor meget den burde være. Og i dess høyere grad, dess sterkere.

Her kommer vi til poenget. Vi snakker mye om ytringsfrihet. Vi snakker om den, tematiserer den, gjør den til objekt for vår snakk. Vår tid har plass til ytringsfriheten som et teoretisk objekt. Og der ligger trusselen. Vi skal vare oss for å, nærmest umerkelig skritt for skritt, erstatte ytringens praktisering med dens teoretisering.

Ytringsfriheten er kun hvor den er. Hvor den faktisk øves, hvor den faktisk prøves. Ytringsfriheten er en slags levende organisme. En art. En art som kjemper for sin overlevelse. For den er som alt annet liv: den er avkom av noe som likner den selv, og den sikrer seg selv kun ved å videreføre seg i former som likner den selv. Den er et levende vesen.

Og vesenet til ytringen er nettopp konkret og praktisk. Ytringen har ikke tålmodighet til å settes i parentes for bare å bli snakket om. Ytringens begrep har sine egne føringer. Ytringens begrep forutsetter at det finnes ytrere som faktisk ytrer seg om ting, alle som en. Der ligger da også det normative idealets begrep, som en paradoksal tvang til overalt og alltid aktualiseres.

ANNONSE:

Derfor må ytringsfrihetens begrep styrkes. Jeg foreslår at vi styrker det med å implisere i det et lytningsfrihetsbegrep. Enhver ytrer har lyttere. Formelen er n-1, hvor ytreren er 1 og lytterne er ‘n.’ Formelen er, derfor, at enhver ytrer ytrer seg til alle de som ikke ytrer denne ytring, dvs. resten av menneskeheten, dvs. ‘n.’ N-1, altså.

Her er et poeng, også, at hvor ytringsfriheten fokuserer individet (1), så fokuserer begrepet om lytningsfriheten alle andre (n). Og det er ved å fokusere 1, og ved å forflytte praksis fra ‘direkte ytring’ til ‘teoretisering om,’ at det blir enklere å kvele ytringen. Og lyttingen. For det er jo «bare» én person, her og der, man nekter å ytre seg. Som nettopp også ligger innbakt i ytringsfrihetens begrep idet det er slik individfokusert.

Jeg foreslår derfor – vel vitende om at slike ‘forslag’ sjelden bærer frukt fordi man i virkeligheten slett ikke bare kan foreslå slike ting, fordi de selv må bære simultane og spontane frukter båret av en kraftig interesse – at vi i stedet for å fokusere ytreren fokuserer lytterne. Vi kjenner det normative idealet. Men vi er kanskje ikke tilstrekkelig mange? Hvem vet? Men vi kan vite, mener jeg, at dets mulighet ligger i å betone dets mangfoldige aspekt. At idealet berører oss alle, både 1 og n. Alle.

Nå har jeg her uttrykt meg filosofisk, men på en måte jeg mener kan leses av alle, om enn hvor uvant språkføringen her fortsatt måtte være. Det er konstruert slik at alle skal kunne lese og forstå. Kanskje kjeder det. Men samme begrep kan formuleres på mange ulike måter. (Dette er begrepets iboende frihet, som kunne være tema for en annen gang.)

Så la meg derfor si det en gang til, men på en helt annen måte. Slik: vi har ikke ytringsfrihet hvis vi ikke hver dag gjør bruk av den. Den kan ikke vente på oss. Den er som en muskel. Den svinner hvis den ikke brukes, trenes. Den kan svinne helt hen. Og dø. Forsvinne. Ytringsfriheten, som altså egentlig er et angrep på den lyttingen (som vi gjør best i å ikke akseptere frihetsbegrepets fristelser). Det er du som ytrer – men det er alle vi andre som lytter.

Derfor la oss lytte! Vi krever å få lytte. Forutsetningen er at akkurat DU ytrer deg, slik du ytrer deg nettopp fordi du vet at du til enhver tid kunne tale til hele menneskeheten. Din munn lever kun hvis dine ører får lytte – til alle.

 


Publisert: sep 30, 2017 @ 10:16 pm


Takk for at du leser Resett. For å kunne fortsette å produsere kvalitetsmateriale avhenger vi av din støtte. Klikk her for å finne ut hvordan du kan støtte oss.

The following two tabs change content below.

Robin Haug

Filosof