Islam og den norske offentligheten

Foto: Heiko Junge / NTB scanpix

Islam er godt stoff. Noen ganger er det truende og skaper frykt. Kontrasten til dette er de «moderate» muslimene. De som gir håp og optimisme om at det nye, flerkulturelle samfunn kan lykkes.

En søt, norskfødt jente i hijab er noe venstresiden og de progressive kan trykke til sitt bryst. Det forteller de etniske nordmenn hvor åpne og inkluderende de selv er. At de ikke diskriminerer. En jente med hijab, eller en mann som Muhammed Usman Rana, med akkurat passe pent klippet skjegg i Muslimbrødrenes europeiske ånd, er nettopp slike nye landsmenn vi vil ha. Eller er det egentlig det?

«Det finnes millioner – som meningsmålinger viser, millioner av ateister og agnostikere, sekulære og fritenkere som lever i land med muslimsk majoritet som nå må identifisere seg offentlig som muslimer.» Men de blir marginalisert og truet. «Ateisme medfører dødsstraff i tretten muslimske land i verden.» Det sier en av stemmene på en video produsert av Ex-muslims of Norway. En organisasjon hvor Cemal Knudsen Yucel, Lily Bandehy og Walid al-Kubaisi står sentralt.

En annen ex-muslim sier dette om situasjonen i Europa: «Hvorfor er vi så utrygge og i livsfare? Fordi det er så få som snakker ut. Hvis vi blir flere, blir vi umulig å isolere og gjøre til mål.» Og det er her resten av storsamfunnet må ta et ansvar. Som Lily Bandehy skrev hos Resett er det ikke bare sin egen sikkerhet som de facto ikke-troende «muslimer» må bekymre seg for ved å erklære, som sant er, at islam ikke er noe de identifiserer seg med og kanskje ofte tar direkte avstand fra i sitt stille sinn. De er også redde for å miste offentlig finansiell støtte til organisasjoner de er en del av – fordi de dermed ikke lenger fra norske myndigheters side blir ansett å ha innflytelse i innvandrermiljøene.

Og disse faktiske ex-muslimene er også redde – trolig med god grunn – for å bli skjøvet vekk fra sin offentlige plattform i norske medier dersom de står frem. Ikke bare er mediene nervøse for å miste seere og lesere fra de reelt troende muslimske rekkene – som nok fortsatt er i flertall – men det kompliserer den fortellingen som helst skal være enkel, og som har gått slik: Det er fullt mulig å være troende muslim og samtidig veltilpass og integrert i Norge. Full aksept for norske verdier og levesett – det vil si assimilering – er ikke nødvendig. Assimilering er ikke en gang noe etniske nordmenn skal oppfordre til. Det kan jo tenkes at man mistenkes for å holde norske verdier og kultur som bedre enn andres, må vite.

De faktiske brytninger som foregår i de raskt voksende innvandrermiljøene i Norge og andre europeiske land er naturligvis ikke enkelt å vite om eller forstå for nordmenn, som kommer fra en kultur som har blitt sekularisert over mye lengre tid enn det som er tilfelle i den islamske verden. For de fleste av oss er religion enten helt uvesentlig eller en privatsak som har med personlig trøst og livet etter døden å gjøre. Vi forstår ikke det totale aspektet og det altoverskyggende valget forholdet til Allah og profeten Muhammed innebærer for et menneske som kommer fra en muslimsk bakgrunn.

Men med tanke på hvor det norske samfunnet med det polariserte politiske klimaet står i dag, er det neppe noen tvil om hva som best tjener en harmonisk sameksistens mellom opprinnelig og nyankommen befolkning. Parallellsamfunn er usunt for et demokrati. Vi må være ett samfunn. Mindre påbud fra en fortid i stammesamfunnets og brutalitetens tidsalder bør derfor etterstrebes i en mangfoldig, moderne nåtid. Alle må trekkes med i sekulariseringen. Ingen skal hylles for å gjemme sine kvinner bak et slør.

Det bør derfor bli flere som bryter med totalitarismen klamme grep – også den som dekker seg bak «religionsfrihet». Og for å oppnå det må enda flere av dem som faktisk har – eller bare lukter på tanken om å forlate islam – stå åpent frem med sitt valg. Og de som gjør det bør ikke deretter få mindre plass i offentligheten og norske medier, men tvert imot mer.

ANNONSE:

De som for alle praktiske formål har forlatt islam utgjør nok en større andel av innvandrerbefolkningen enn vi er klar over. Mange av dem som holdes frem som eksempler på at man kan være muslim og samtidig godt integrert, kan trolig knapt regnes som muslimer i det hele tatt. De er «frie individer», uten tro på Allah og at Muhammed var noen profet. Likevel holder de opp en maske der det står: «muslim». Tenk hvor lett det er å si at man ikke er kristen. Det koster ingenting. Ambisjonen her i Norge må være at frafall fra begge deler skal falle like enkelt.

La oss ikke gjennom våre handlinger gjøre de islamske frafalne færre og mer marginalisert enn de allerede er. De som bryter med flokkens tyranni bør løftes frem i mediene og, i den grad det er nødvendig, beskyttes av politiet og tas vare på i nærmiljøene rundt omkring i det langstrakte land.

Vi må stå sammen om dette samfunnet. Og islam – i den form det historisk har vist seg å fremtre (som en politisk ideologi) – er et fremmedelement som truer med å bryte opp samhold og tillit. Det norske fellesskapet er inkluderende, men skal ikke være ettergivende og svakt i møte med totalitære impulser – enten disse impulsene kommer innenfra eller utenfra vår egen kultur.


Publisert: okt 20, 2017 @ 8:41 pm


Takk for at du leser Resett. For å kunne fortsette å produsere kvalitetsmateriale avhenger vi av din støtte. Klikk her for å finne ut hvordan du kan støtte oss.

The following two tabs change content below.
Redaktør

Latest posts by Helge Lurås (see all)