Hva skal vi kristne gjøre med dette fordømte og forkastede folk? Jo, ta deres bøker! Forby rabbinerne å undervise under trussel om dødsstraff! Brenn synagogene og riv husene deres og la alt ødelegges! Ærede fyrster og adelsmenn, dere som har jøder i deres land. Om dette ikke passer dere, så finn på noe bedre, bare dere og vi alle blir befridd for denne ufordragelige, djevelske last, jødene!
Oppfordringen står ikke skrevet i Mein Kampf, men i boka Om jødene og deres løgner, forfattet i 1543 av vår åndelige veileder, Martin Luther. Luther sto ikke tilbake for katolsk geistlighets behandling av jødene gjennom århundrer.
Ble vreden utløst bare fordi jødene nektet å la seg reformere, eller stakk den dypere? Jødene har alltid hatt en og bare en Gud. Allerede i antikken prøvde man å gjøre noe med dette. Biskop Melito av Sardes, hektet omkring år 100 e. Kr., Gudsmordet, jødenes kollektive skyld for Jesus død, omkring halsen deres. En grunnstein i antisemittismen som bidro til å utløse et glødende hat mot jødene. Hundre år senere, da kristendommen var blitt den viktigste religionen i den romerske verdensmakten, drepte man jøder som trodde på Jahve med stor militær dyktighet, politisk smidighet og hensynsløs brutalitet.
Augustin, mannen med enorm innflytelse på kristendommen i Europa når det gjaldt å forme det kristne intellekt, levde omkring år 400 e. Kr.. Biskopen krevde av jødene at synagogene burde vitne om kirkens sannhet og sin egen løgnaktighet. Det skulle gå troll i ord nesten tusen år senere, men det var hans egen kirke som lå i moralsk åndenød. Den katolske geistlighet, Guds stedsfortredere på jorden, hadde glemt sin menighet. Reformasjonen skyllet over kontinentet. Oppvekkelsen skulle, som nevnt, ikke forbedre jødenes situasjon.
Makthavere har til alle tider dyrket syndebukker, bedre kjent som indre fiender av staten, et viktig element i hersketeknikker. Jødene ble den perfekte rollefigur for Europa, preget som det var av krig, kaos og maktkamp gjennom hele middelalderen. I 534 lot keiser Justinian romerretten kodifisere i den berømte Corpus Iuris Civilis. Forskriftene ble, praktisk talt, et moralsk grunnlag for alle europeiske stater, Norge ikke unntatt, og hadde følgende bidrag: Enhver som forleder en kristen til å vende sin religion ryggen og gjøre han eller henne til jøde eller jødinne, har forspilt all sin eiendom og straffes med døden. Senere fulgte kirkemøtet i Toledo, Spanias hovedstad, opp. Biskop Julianus forkynte i 694, at slik som en svulst angriper kroppens friske deler, slik angriper jødene de kristnes åndelige helse. Biskopens preken oppmuntret Ildefoss av Toledo, som ikke ville stå tilbake for sin fromme kollega. Jeg vil, preket han oppildnet til under kirkemøtet, forhindre at en eneste liten makk oppstår av jødenes skitne gudløse råttenskap og kryper fram fra kadaveret.
Under trykket fra politisk bevisstgjøring, bondesamfunnets sammenbrudd og industriell vekst begynte religiøs autoritet å gå i oppløsning på 1800-tallet. Sekulariseringsprosessen var i full gang. Men det var lenge etter en viss pave Urban. Hvorfor skal vi gå til krig mot de vantro i det hellige land, spurte han i 1096, men la de vantro i vårt egent land gå fri. Innfallet kom til å bety mord på flere tusen jøder i Rhinland. Og trodde du at det var nazismen som fant opp gule stjerner for å skille jødene ut til gasskamrene? Nei, allerede i 1215 brennemerket religiøse autoriteter jødene med runde, gule merker. Formen var ikke tilfeldig. Den skulle forestille nattverdsbrødet og påminne de kristne om jødene som gudsmorder. Enda hundre år tidligere måtte europeerne bære blå merker og jøden gule i arabiske land. Og da Svartedauen la store deler av Europa øde på midten av 1300-tallet, fikk hvem andre enn jødene skylden for å spre sykdommen. De skulle ha forgiftet brønnene som folk hentet drikkevannet fra. Europas kulturelle utvikling var inne i en epoke da kirkens menn brant millioner mennesker på bålet. Enkeltvis, i grupper og hele landsbyer, besatt av djevelen som de var. I denne atmosfæren begynte rykter å spre seg om at jødene fornøyet seg med å myrde kristne barn. Blodet skulle brukes i tilvirkningen av usyret brød til påskehøytiden, het det. Myten om jødene som barnemordere kom til å bli en av de mest djevelske antisemittiske løgnene.
Krøp antisemittismen under jorden i 1945 bare for skams skyld? Det vil vi helst ikke tro, men i dag er jødefiendtlighet på fremmarsj. Jødehatet har fått fornyet og i økende grad høylytt aksept i Europa. En konsekvens av direkte og ensidig og langvarig kritikk av Israel med svært få motforestillinger. Det er likevel den muslimske verden under sine ledere som de siste tiårene har overtatt hovedrollen når det gjelder å spre antisemittisme. Jødene i Europa lever i frykt for sin liv. Samtidig fyrer islamistisk propaganda opp under gamle forestillinger støttet opp av enkeltindivider, grupper og organisasjoner på den politiske venstresiden med noen kraftfulle innslag fra høyresiden.
Historien viser at det var samfunnselitene som plantet, gjødslet og vannet jødehatet. En av opplysningstidens ånder, Voltaire, sa at det er ikke til å undres over at overalt der jøder har vunnet innpass, har man funnet dem motbydelig og foraktet deres religion. Jødene tilhørte en mindreverdig rase, ble over hele Europa et omkved i de beste kretser. Men når vi fremhever europeisk kultur som det ypperste noensinne, er det grunn til å reflektere over forfølgelsen av jødene. I nesten to tusen år hadde jødefordommer gjennomsyret et samfunnsliv der massene var analfabeter i hendene på geistlighet, konger og adel. I løpet av 1800-tallet ble overgrepene mot jødene tilført en ny dimensjon i form av organisert politisk antisemittisme fra høyre til venstre i Europa. -Utviklingen pekte frem mot endelige løsninger.