Den 12. januar 1950 holdt USAs utenriksminister, Dean Acheson, en skjebnesvanger tale for den nasjonale presseklubben, noe som senere er blitt kjent som «the perimeter speech». Øyeblikket kvalifiserer utvilsomt til å være en av de største diplomatiske blemmene i etterkrigstiden, om ikke den groveste av dem alle.
Acheson skisserte i talen et amerikansk forvarsperimeter for den øst-asiatiske regionen. Det ørlille problemet var bare at han, ved et katastrofalt feilgrep, lot Korea falle utenfor linjen:
«This defensive perimeter runs along the Aleutians to Japan and then goes to the Ryukyus. […] The defensive perimeter runs from Ryukyus to the Philippine Islands.»
Kommunistene tolket talen som et grønt lys til å invadere Sør-Korea. I juni tok nord-koreanske styrker seg derav over den 38. breddegrad, som sovjetiske styrker hadde rykket frem til for å presse Japan på tampen av annen verdenskrig. Samme dag fikk USA et mandat av FN til å forsvare den koreanske republikken.
Krigen kom til å involvere tyve stridende stater, deriblant Kina og Sovjetunionen på nord-koreansk side, og koste om lag to millioner mennesker livet. Offisielt er den enda ikke konkludert, da ingen fredsavtale foreløpig er undertegnet.
Etter krigen skulle den nord-koreanske dvergen bare bli én av mange bekymringer for Washington, hvorav den mest presserende av dem alle naturligvis var den sovjetiske giganten. Dwight Eisenhower-administrasjonen utarbeidet en avskrekkelsesstrategi mot Moskva som innebar massiv retaliasjon. 2600 sovjetiske installasjoner ble selektert for atomangrep, 150 av disse i urbanindustrielle områder. Planen var å avfyre 3,500 atomstridshoder ved en krisesituasjon.
Den guddommelige lederen
I skyggen av dette episke dramaet om ideologisk verdensherredømme mellom supermaktene, vokste det seg fram en stadig mer bisarr personlighetskult rundt den ubestridte nord-koreanske lederen og landsfaderen, Kim Il-sung, mye likt den rundt Mao Zedong i Kina.
Kim Il-sungs sønn, Kim Jong-il, tok imidlertid personlighetskulten til helt nye høyder da han overtok lederskapet i 1994. Ifølge den offentlige propagandaen førte hans fødsel til at sesongen brått skiftet fra vinter til vår, og at både en dobbelt regnbue og ny stjerne spontant dukket opp på himmelen.
Han kunne angivelig gå allerede etter tre uker og snakke på den åttende. Som student hadde han alt nådd en nærmest allvitende status, og forfattet i universitetstiden intet mindre enn 1500 bøker. Dette ble etterfulgt av seks komplette operaer, alle vakrere enn noen annen musikk frembragt av menneskeheten.
Også sportsprestasjonene var det lite å utsette på. Han traff fem «hole in ones» og 38 under par første gang han svingte golfkøllen, og scoret perfekte 300 poeng da han prøvde seg fram i bowlinghallen. På kjøkkenet var han selvsagt også enestående, og krediteres for blant annet oppfinnelsen av hamburgeren (beklageligvis har ikke hans landsmenn fått så mange anledninger til å smake på retten, i likhet med matretter for øvrig).
Den kjære lederen trengte aldri å benytte seg av et toalett, slik som hans dødelige undersåtter. Han kunne kontrollere været som han lystet, og til enhver tid lese alle sine borgeres innerste tanker. Yeonmi Park, som flyktet fra regimet, beskriver hennes opplevelse slik:
«I had to be careful of my thoughts because I believed Kim Jong-il could read my mind. […]
[In South Korea] I was still so brainwashed that I thought Kim Jong-il could read my mind from afar. Even though I had escaped, I wouldn’t let myself think anything negative about the regime.
I realised that everything I thought was a lie. I had not been a real person – I was created for the regime to work for them. If they ordered us to die, I would’ve died for them.
When Kim Jong-il died [my mother] couldn’t believe it. We were in South Korea by then and she said, ‘He can’t die because he’s not a human, he’s a god!’»
Hva enn man hører om Nord-Korea, kan det alltids bli enda litt verre. Regimet minner meg om en strofe som jeg tror opprinnelig stammer fra T.S Elliot: «De ville være komiske, hadde det ikke vært for at de var så grusomme».
Det er ikke til å komme utenom at personlighetskulten har tidvis sterke religiøse overtoner. Presidenten i Nord-Korea er for eksempel fremdeles Kim Il-Sung, selv om han døde i 1994, noe som har fått enkelte kommentatorer til å klassifisere regimet som et «nekrokrati».
I dag er landet intet mindre enn verdens største fengsel. Og ikke bare holder regimet sine egne ulykksalige, utmagrede borgere som gisler, men også sine naboland Sør-Korea og Japan, ved hjelp av et arsenal av ballistiske missiler og kjernefysiske stridshoder.
Det åpne vinduet
Det rette øyeblikket å håndtere Nord-Korea på, var etter alt å dømme det åpne vinduet under Bill Clinton. Sovjetunionen hadde desintegrert, og verden glidd over fra en bipolar til unipolar verdensorden, hvor USAs maktposisjon var aldeles uovertruffen. I den umiddelbare horisonten var det ikke like mange problemer på den amerikanske presidentens bord som i periodene før (den kalde krigen, etterfulgt av gulfkrigen) og etter (den globale krigen mot terror).
På 1980-tallet hadde regimet i Pyongyang signert ikkespredningsavtalen, men i 1993 truet de plutselig med å trekke seg fra denne. For å holde Nord-Korea innenfor avtalens rammeverk, sørget Bill Clinton for at USA forsynte dem med store mengder olje og bistand – selvsagt uten å få stort tilbake enn tomme løfter. For åpen scene kunne Pyongyang bygge opp sine forsvarskapasiteter og utføre en serie av missiltester, mens de trakk seg fra både IAEA (Det internasjonale atomenergibyrået) og 1953-våpenhvilen.
Det var i løpet av Bill Clintons to presidentperioder at Nord-Korea vokste fra et løsbart til uløselig problem.
Den andre serien av blundere ble begått av George W. Bush-administrasjonen, som tilsynelatende fikk hodet tåkelagt av den smuldrende røyken fra de raste tvillingtårnene på Manhattan 11. september 2001.
Forholdene på Koreahalvøya var sakte i ferd med å bedre seg under den såkalte «solskinnspolitikken» til den sør-koreanske presidenten Kim Dae-Jung. Denne skulle påbegynne foreningsprosessen mellom landene gjennom økt handel, diplomati og kulturell utveksling. Man så både familiegjenforeninger og tilløp til markedsreformer.
I 2002 åpnet USA derimot opp for et forkjøpsangrep med atomvåpen mot Nord-Korea i det årlige Nuclear Posture Review. Bush kalte Kim Jong-Il en «pygme», og proklamerte en «ondskapens akse» i sin State of the Union-tale, bestående av Irak, Iran og Nord-Korea, før USA beredte grunnen for en invasjon av førstnevnte i trioen.
Dette ble selvsagt oppfattet som en overhengende, eksistensiell trussel fra nord-koreansk og iransk hold som atomvåpen virket som den eneste sikre garantisten mot. I løpet av 2003 trakk Nord-Korea seg fra ikkespredningsavtalen, samt 1992-avtalen mot atomvåpen på koreahalvøya, og begynte å annonsere testing av langdistansemissiler. Tre år senere utførte de omsider sin første atomprøvesprengning.
Med atomesset i det kommunistiske jakkeermet, ble de umiddelbart mer selvsikre. De kunne slippe unna med å torpedere et sør-koreansk krigsskip i 2010, noe som tok livet av 46 soldater, og med å åpne artilleriild mot Big Yeopyeong-øya i Gulehavet, hvor ytterligere fire ble drept. Under Barack Obama-æraen fremstod amerikanerne som regelrett handlingslammet.
En tikkende bombe
Nord-Korea er i dag, mer enn noensinne før, en tikkende bombe som ingen riktig vet hvordan man skal desarmere.
Det er en legitim frykt for at de enten skal ta i bruk masseødeleggelsesvåpen selv, eller selge disse til en tredjepart, for eksempel til radikale islamister.
De har et enormt antall missiler rettet mot metropolisene i Japan og Sør-Korea. I et worst case-scenario vil et rakettskjold, som Japan har samarbeidet med USA om siden 1994, ikke strekke til.
Nord-Koreas statsbærende jucheideologi, en samling av Kim Il-Sungs politiske teser, identifiserer militæret som samfunnets hjørnestein. Uansett hvor depriverte eller radmagre innbyggerne måtte bli, vil det derfor alltid være store ressurser å avse til militæret. Det består av opp mot seks millioner soldater, over 4000 stridsvogner, omtrent 1000 kampfly, 75 ubåter, et stort antall ballistiske missiler, og ikke minst kjernefysiske masseødeleggelsesvåpen. Antageligvis er de også i besittelse av kjemiske våpen.
Selv om deres militære hardware utvilsomt hører hjemme på et historisk museum, og selvsagt ikke levner store sjansene mot et høymoderne amerikansk krigsmaskineri, kan de ved en tenkt konfrontasjon fremdeles forårsake uante mengder destruksjon.
Den perfekte storm?
Den største «game changeren» er nok at Nord-Korea stadig utvider rekkevidden på sine missiler. Deres gjentatte trussel om å treffe det amerikanske fastlandet med et atomstridshode vinner således litt mer troverdighet for hver dag som går.
Neo-isolasjonister har tradisjonelt sett lent seg på argumenter om at USA uansett beskyttes av et sterkt forsvar, geografi og svake naboer – hvorav det siste ble muliggjort av Monroe-doktrinen av 1823, som utviste europeiske stormakter fra den vestlige halvkule.
Det argumentet falt bort da japanske kamikazepiloter angrep Pearl Harbor 7. desember 1941, eller med supermaktenes rivalisme etter annen verdenskrig. Rivalismend spredte seg inn i USAs latinamerikanske bakgård, og kulminerte med Nikita Khrusjtsjovs transport av atommissiler til Cuba i 1962. Med den ekspanderende atomrekkevidden til den nye pygmesheriffen i Pyongyang, er de amerikanske isolasjonistene nå også i vår egen tid i ferd med å tape terreng. Det er vanskelig å gi inntrykk av sikkerhet, samtidig som man snart vil leve på Nord-Koreas nåde.
Noen frykter at en slik utvikling, i tospann med en impulsiv, uberegnelig Donald Trump i Det hvite hus, kan brygge opp til den perfekte storm. Frykt er dog god markedsføring, og det vet pressen bedre enn noen. Ingen rasjonelle aktører, som Trump formodentligvis er, ønsker virkelig å igangsette en prosess som kan drepe millioner av mennesker.
Jeg vender tilbake til ordene til den tyske kansleren Otto von Bismarck da Riksdagen presset på for en forkjøpskrig mot Frankrike i 1876. «Forkjøpskrig,» fastslo han, «er som å begå selvmord i frykt for å dø.» Når alt kommer til alt, har målet til Washington vært å unngå en katastrofe på koreahalvøya, ikke å starte en.
Og så langt har Trumps avskrekkende tilnærming båret visse frukter. 13. april ble «alle bombers mor» (GBU-43), det kraftigste ikke-nukleære våpenet i amerikanernes besittelse, sluppet over et IS-kompleks i Afghanistan. Trump opplyste den kinesiske presidenten Xi Jinping om operasjonen mens de spiste dessert sammen.
Episoden sammenfalt med en tilspisset retorikk i Nord-Korea-spørsmålet. Dette, i kombinasjon med Trumps rykte som en sterkt uforutsigbar statsleder, har omsider tvunget hele verdenssamfunnet til å øke presset på regimet. Selv Kina, som i sin higen etter regionalt hegemoni helst skulle ha vært foruten et samlet, sterkt Korea som nærmeste nabo. Det er et banebrytende vendepunkt, og et som Trump-administrasjonen kan være veldig stolte av å ha utrettet.
La oss for all del håpe at verdenssamfunnet lykkes. Om ikke akkurat med å velte Pyongyang-regimet i nærmeste fremtid, selv om jeg inderlig håper at det nord-koreanske folk vil se frihetens lys i min levetid, så i det minste med å holde Kim Jong-un i sjakk.