Bilde: Bjørn Ihler

Vi ser en jevn strøm av skytinger, knivstikkinger og syreangrep i den vestlige verden disse dager. Noen rapporteres om internasjonalt, men andre når ikke opp i nyhetsstrømmen utover i lokale og nasjonale medier. Det er ikke så rart. Når noe er vanlig, har det ikke lenger nyhetens verdi.

Det skal bare et enkelt menneske til for å skape en terrorsituasjon med mangfoldige drepte. Det krever heller ikke så mye planlegging som ABB gjorde før sin destruktive handling i 2011. Man kan stjele en lastebil og meie ned intetanende mennesker. Eller man kan skaffe seg et lett tilgjengelig automatvåpen.

Noen av de aksjonene vi bevitner de siste årene kan knyttes til organiserte grupper med en klar ideologisk inspirasjon, mens i andre tilfeller er det vel mest en individuell psykologisk dimensjon til handlingene. Noe i livet går en imot, så hvorfor ikke markere sin undergang med et spektakulært brøl som får hele verdens oppmerksomhet.

At det er individer med sinne og frustrasjon som i en del tilfeller står bak, betyr ikke at hyppigheten av slike handlinger er uten sammenheng med samfunnsutviklingen generelt. For å redusere hyppigheten er det ikke nødvendigvis effektivt å lage et stort apparat for å fange opp slike individer. Det kan bli uoverkommelig for ethvert myndighetsapparat å klare. Det krever ressurser, det krever penger.

Systemkrise
Og det leder til en mer bekymringsfull refleksjon. Kan det vi er vitne til nå av terrorisme og voldelige aksjoner være et symptom på at vestlige samfunn er i ferd med å gå opp i limingen? Fra det økonomiske feltet er det tydelig nesten ti år etter finanskrisen i 2008 at oppgangen lar vente på seg i de fleste land. Norge er i så måte ikke representativt. Det er tatt opp enorme lån i offentlige sektor for å sparke i gang økonomien i de fleste vestlige land, men med begrenset suksess. Alle disse tiltakene og den de facto trykkingen av penger er et lån tatt fra fremtiden. Bare en høyst usannsynlig økonomisk vekst fremover ville gjøre disse lånene bærekraftige.

Når krybben er tom, bites hestene, sier et ordtak. Den enorme kompleksiteten i det moderne samfunnet er også et «system», som drives av energi. Heri ligger et annet spørsmål vi må stille oss. Hva innebærer egentlig den energirevolusjonen som så smått har begynt og som vil måtte akselerere enten vi tror på menneskeskapte klimaendringer eller ikke? For de fossile energikilder vil tømmes ut i løpet av dette hundreåret uansett, i det minste de som er av den billige sorten.

Å gå fra refleksjoner om terror og vold til å snakke energi og teknologi kan kanskje virke noe luftig, men jeg tror det er verdt å ta et steg tilbake og tenke gjennom hva som utspiller seg foran øynene våre. Vi krangler om innvandring og islam, vi kaller hverandre rasister og landssvikere. Stater bryter sammen i Midtøsten og Afrika, folk er på flukt, politiet i Sverige og vel snart i Norge er overarbeidet og «gir opp». Hvorvidt disse institusjonelle sviktene faktisk skjer, og hva det skyldes, krangler vi også om – og til tider nokså usivilisert.

Hva betyr egentlig dette «kaoset»? Er det noe mer fundamentalt på gang? Jeg er redd for det.

Advertisements

Velkommen til Resetts kommentarfelt

Kommentarer forhåndsmodereres, det kan derfor ta noe tid før de dukker opp i kommentarfeltet. Skriv gjerne kort. Resett tar ikke ansvar for lenker til andre sider og for filmlenker. Resett står ikke inne for meningene som uttrykkes av den enkelte kommentator. Personangrep, hets, trusler og oppfordring til vold, spamming, trolling og avsporing av debatten er ikke tillatt. Det oppfordres til normal høflighet. Resett forbeholder seg retten til å fjerne enhver kommentar uten begrunnelse. Ved å kommentere her godtar du disse betingelsene. Gjentatte brudd på betingelsene kan føre til utestengelse.
Har du spørsmål knyttet til kommentarfeltet kan du sende det til [email protected]