Justisminister Per Willy Amundsen gjør helomvending og engasjerer seg nå i saken til Laial Janet Aoub, skriver Minerva i dag. Aoub har opplevd seg truet for å stå frem offentlig med kritikk av ukultur og sosial kontroll i innvandrermiljøene.
Vi har hørt det før fra andre innvandrerkvinner. De får beskjed fra politiet om at trusler er noe de må regne med. Myndighetene har berøringsvegring. Dette er en fremmed ting. Politiet føler seg ikke hjemme i sakene. Dette dreier seg om noe som skjer i parallellsamfunn. Sannsynligvis mangler politiet både kilder, kontakter og kunnskapen som skal til for å ferdes i disse miljøene. Da er det bedre å la det ligge, simpelthen la være å bry seg.
«Jeg kan ikke nekte deg å bruke ytringsfriheten din, men det er kanskje ikke så lurt,» skal en politiansatt ha sagt til Laial da hun ville anmelde en trussel fra en norsk-pakistaner. Det kunne kanskje være et velment råd å få fra den norske naboen sin, men nå snakker vi tross alt om de som skulle inneha statens voldsmonopol. De som er betalt for å beskytte innbyggerne mot overgrep og vold, nemlig politiet.
Oslo-politiet distanserer seg
Når Minerva konfronterer Oslo-politiet med uttalelsens svarer Tore Soldal, leder for enhet sentrum i Oslo politidistrikt slik:
– Det er svært beklagelig at en av våre ansatte har uttrykt seg slik. Dette er ikke politidistriktets holdning, eller slik vi ønsker å møte mulige trusler knyttet til ytringsfrihet, og det er leit hvis det skapes et slikt inntrykk. Saken er nå under etterforskning.
Intet enkelttilfelle
Resett tror det er mer utbredt at politiet ikke tar slike saker på alvor enn politisjefen gir inntrykk av. Etter et åpenhjertig web-tv intervju som vi gjorde med norsk-somaliske Shurika Hansen 16. september, tok vi kontakt med politiet i den mindre hjembyen hennes for å få de til å følge opp Shurikas sikkerhet. Vi fikk en etterforskningsleder i tale og formidlet at Shurika ikke lenger hadde tillit til politiet. Årsaken var at hun tidligere i år var i kontakt med dem på grunn av en trussel hun var utsatt for etter en kronikk hun skrev i Aftenposten om sosial kontroll. Shurika oppfattet det etter denne første kontakten som nytteløst å snakke med politiet igjen.
Resett ba etterforskningslederen vi fikk i tale om å kontakte Shurika da vi oppfattet at hun var reelt bekymret for sin egen sikkerhet etter intervjuet med oss. Vi sa også at politiet kanskje kunne finne etterforskning av disse sakene interessant for andre saker de jobbet med, inkludert det som faller inn under PSTs interesser. Til det ble vi bedt om i så fall å kontakte PST. Dert var det ikke politiets jobb å gjøre.
Etterforskningslederen, hvis navn Resett fikk oppgitt, noterte Shurikas adresse og telefonnummer og lovte å «prøve å finne tid» til å ringe henne. Å ringe samme dag, fikk vi beskjed om at var helt umulig da han var altfor travel. Samtalen mellom Resett og politiet fant sted på en tirsdag. En uke senere hadde politiet fortsatt ikke ringt Shurika. Resett ringte derfor på nytt og ba om å få snakke med vedkommende, men fikk da beskjed om at han ikke var tilbake før to dager senere, på onsdag. På onsdag ringte Shurika selv til politiet, men fikk beskjed om at vedkommende ikke var tilbake før fredag. På sentralbordet kunne de ikke finne hennes sak registrert.
Tar FrP egentlig tak?
Minerva skriver at justisminister Per Willy Amundsen først ikke ville kommentere saken fra Oslo politidistrikt, men at han nå gjør «helomvending». Han sier at han «kommer til å ta dette opp med politiet i dertil egnede fora, for å sørge for at det følges opp.» Det er vel og bra. Men Frp har altså sittet med justisministeren i hele fire år. Man kunne simpelthen ved å lese aviser ha registrert at minoritetskvinner opplever å bli truet til taushet uten at politiet beskytter dem. Shurika Hansen sa da også dette også i klartekst i det intervjuet Resett publiserte 16. september.
Det hjelper ikke å snakke tøft fra topptaburetten, man må også sørge for at underordnede ledd følger opp. La oss håpe det skjer noe heretter.