Hver gang nazister knyter slipset så blir det hylekor og medieoppslag. Reklamerer Antirasistisk Senter for dem gratis? Eller er det en symbiose, der den enes eksistens fordrer den andre? At Antirasistisk Senter må male fanden på veggen for å opprettholde sine millioninntekter fra staten?
En behøver ikke å være konspirativ for å hevde at nazister marsjerer i gata for få oppmerksomhet. En fra Den nordiske motstandsbevegelsen fortalte en gang at han og gutta møtte opp på torget med flagg. De observerte at mange tok opp telefonen og ringte vilt. Da tok det ikke lang tid før antirasistene dukket opp og gikk til angrep. Men flaggstengene var fordekte køller og det ble en gatekamp. Da kom de i avisen og oppnådde sitt mål – oppmerksomhet!
I sommer søkte nazister i god tid om å få lov til å marsjere i Fredrikstad og politiet må forholde seg til lovverket. Men like sikkert som amen i kjærka kom Antirasistisk Senter på banen og gav gratis reklame. Da fikk politiet kalde føtter. Nazistene engasjerte Antirasistisk Senter i markedsføring. Men det stoppet ikke der, midt i agurktiden marsjerte de noen minutter i Kristiansand og fikk Antirasistisk senter til å markedsføre igjen.
Hvor mye var den reklamen verdt? Antirasistisk senter fikk engasjert sine og nazistene fikk ønsket oppmerksomhet.
Får de ikke oppmerksomhet, så blir det kjedelig. Da er det bare gnagsår av stive støvler og slitne armer av tunge flagg. Men kommer antirasistene, da blir det gatekamp. Gjengene skriker og kaster ting. Hjertet hamret vilt og adrenalinet bruser i blodet hele veien ut til fingerspissene. Dyrisk stormer en frem i et bombardement av stein og flasker. Hiver seg frem og griper tak i sperregjerdet med hvite knoker. I et voldsomt drama med blålys, sirener, glefsende hunder og snut med køller. Klemme hardt i steinen så de skarpe kantene borer seg inn. Bøye seg bakover, sikte seg inn og kaste som om snøballkrig var en OL gren. Holde flathånden opp for å skjerme for lyset og speide om det ble blod. Ondt blod.
Hvis Antirasistisk Senter ville bli kvitt nazister, så skulle de gitt dem mist mulig reklame. Nazister er en marginal gruppe uten innflytelse. Om de ville oppnå resultater, så skulle de kun reagert på lovbrudd. En markering på et torg eller en marsj igjennom en gate er ikke ulovlig. Men isteden vigler de opp til et polariserende konfliktnivå, som resulterer i at konfrontasjonene blir en happening. Mens andre drar på festival, oppsøker gjengene opptøyer. Begge er glødende overbevist om at de er engler og de andre er djevler. De må nesten ta av seg skjorta eller hettegenseren så ikke de hvite vingene river dem i stykker. De føler seg som heltene i eventyret, de som kjemper med nebb og klør for det gode.
Det legger ut skrytebilder på nett av gatekamper, blålys fra flere vinkler, omfattende hærverk, ruteknusing og plyndring. Mengder av søppel, maskerte menn, steinkasting og ravnsvart røykt fra brennende bildekk.
Antirasistisk Senter gir legitimitet til pøbel, det er aldri et kritisk ord, som igjen bidrar til å skape et episk drama der det regner flasker og stein. Antirasistene mangler selvrefleksjon – de er med på å øke en voldsspiral. Et polarisert samfunn, der ekstremister skal bekjempe andre ekstremister, som igjen i sin konsekvens skaper en følelse av utrygghet for vanlige mennesker. De som lever et normalt liv, de blir vettskremte når to blodtørstige gjenger flyr på hverandre. Det er lørdag og man er ute med ungene for å spise is eller man tar med seg sin gamle mor en kopp kaffe.
Så kan Antirasistisk Senter toe sine hender og si med blunkende øyne: «Vi tar avstand fra vold.»