En spanjol er en spanjol. Eller kanskje ikke. Hvordan i alle dager skal vi forstå alt bråket i Barcelona disse dager? Vil noen løsrive seg? Fra noen andre? I Europa? Det må være en vond drøm.
For mer enn tre hundre år siden var Katalonia nokså autonomt, så ble de innlemmet i Spania. Etter alle disse århundrene skulle de vel ha smeltet sammen til noe felles. De er jo katolikker alle som en. Hva er det som har skjedd? Hvorfor viskes ikke forskjellene vekk etter som generasjonene går? Her i Norge forsvinner jo forskjellene mellom muslimer og «gamle nordmenn» år for år og generasjon for generasjon. Snart er ikke folk til å kjenne fra hverandre. De har fått en felles identitet.
Det føles nesten ufint å skulle slå mynt på det som skjer mellom Katalonia og Spania om dagen. Men det er jo litt likt den vantro vi hadde for snart tretti år siden, da det var «jugoslavene» som plutselig viste seg å være serbere, kroater, albanere, muslimer etc. Etniske, nasjonale og religiøse identiteter er ikke lette å viske vekk.
Dagens multikulturelle innvandring tas i forsvar under premisset om at forskjeller forsvinner etter hvert og at alle samler seg om noe felles. Men det stemmer ikke alltid med erfaringene, kanskje til og med svært sjelden. Forskjellene vedvarer, grupper bevarer sin identitet – og de lengter ofte etter å løsrive seg fullstendig fra sine naboer. Da blir det bråk, som i enhver skilsmisse.
Hva tror vi skjer i europeiske land om hundre år når migrasjon og innvandring har tiltatt ytterligere? Er man en hop av lykkelige individer i et stort, harmonisk fellesskap? Eller har vi en ny runde med krav om autonomi og separasjon?
Det er eksistensielle spørsmål på spill i den pågående innvandringsdebatten. Ikke minst for de som ennå ikke er født.