Norsk politi har fått mye kritikk. Ikke minst etter 22. juli. Gjørv-kommisjonen var temmelig nådeløs i sine karakteristikker. Det gikk på manglende evne å «erkjenne risiko», som det sto i evalueringen. Evnen til å «gjennomføre det man har bestemt seg for, og til å bruke planene man har utviklet,» var for svak. Evnen til å «koordinere og samhandle», var mangelfull. Og sist, men ikke minst: «Ledelsens evne og vilje til å klargjøre ansvar, etablere mål og treffe tiltak for å oppnå resultater,» hadde vært utilstrekkelig.
Noen år senere kom den såkalte «Monika-saken» i Bergen. Der pekte man på et enkelt politidistrikt, men kanskje var det ikke unikt. En etterforskning gikk helt galt, en drapssak ble henlagt som selvmord. I granskningsrapporten slo man fast: «Dårlig ytringsklima. Ansvarsfraskrivelse. Svak læringskultur.»
Nå har vi oppmerksomhet om folk med innvandrerbakgrunn som snakker offentlig om æreskultur og praksiser som strider med norske verdier og i noen tilfeller endog norsk lov. Når de får trusler rettet mot seg, har responsen fra politiet vært unnfallende. I ett tilfelle ble Laial Janet Aoub fortalt fra politiet i Oslo at «Jeg kan ikke nekte deg å bruke ytringsfriheten din, men det er kanskje ikke så lurt.»
Det er lett å sitte utenfra og kritisere. Politiet har mye å gjøre. Hva skal de egentlig prioritere? Noe må naturligvis falle bakerst i bunken. Men kan det være en ekstra fristelse å nedprioritere det som skjer i innvandrermiljøene?
Politihøgskolen erkjenner selv at: «Andelen [med innvandrerbakgrunn] er for spinkel i forhold til befolkningssammensetningen og – utviklingen, tross fremgang.»
Nina Skarpenes, sjef ved Politihøgskolen, fortelller:
Vi vet at politiyrket ikke har høy status i enkelte innvandrermiljøer. Jeg husker godt en student som gikk her for noen år siden. Familien hans hadde brutt all kontakt da han valgte å starte på Politihøgskolen. Moren ringte ham i smug, men far og søsken hadde han ikke hatt kontakt med siden han startet. Det er et tøft yrkesvalg for et ungt menneske.
Politihøgskolens egne studenter har altså erfaringer med ekskludering som en følge av at de velger å foreta tiltak i retning assimilering med det norske samfunnet. Verdikollisjonen er fullkommen.
Skarpnes skriver videre:
Jeg husker også en ung jente som gikk på PHS sin svømmetrening for å kvalifisere seg for opptak. Hun holdt dette hemmelig for sine foreldre. De ønsket at hun skulle bli lege eller tannlege, og så ikke på politiyrket som et godt karrierevalg. Ungdom med innvandringsbakgrunn tar høyere utdanning. Vi må også gjøre politiyrket levende og attraktivt, for dem og for deres familier.
Norsk politi er overveiende bestående av etnisk norske menn og kvinner. De tjener nokså godt og bor sannsynligvis ikke i de mest innvandrertette bydelene. For dem er klankulturer, islam og kebab-norsk noe fremmed. Alle kan forstå at det krever mye ressurser å skulle nøste opp i miljøer man ikke har noen forutgående inngang i eller instinktiv forståelse for.
Men noe må gjøres. Det er helt essensielt at integrering av nye mennesker i norsk kultur og samfunn skjer raskt og uten den typen reaksjonær utvikling vi ser nå med hyppigere bruk av hijab og økt betydning av islam for andre og tredje generasjons innvandrere. Og de som gjør det som kreves for å virkelig integrere seg, som Laial Aoub og Shurika Hansen, må kunne føle seg trygge. Koste hva det koste vil.