Guy Millière, som er professor ved Universitetet i Paris, er forfatter av 27 bøker om Frankrike og Europa. I en artikkel for den amerikanske tenketanken Gatestone Institute konkluderer han med at Europas fremtid er islamsk. Han mener Vesten reagerer med svakhet mot islamsk terror, og trekker frem reaksjonene etter terroren i Barcelona i august som eksempel.
De europeiske lederne aksepterte at deler av deres land ble forvandlet til fiendtlige territorier. De observerer hvordan en demografisk katastrofe utfolder seg. Du vet at Europa i to til tre tiår vil bli styrt av islam, skriver han, og fortsetter:
«Historikeren Walter Laqueur beskrev for ti år siden hva han kalte «Europas siste dager»: Den europeiske kulturen døde, og bare gamle monumenter og museer ville overleve. Hans diagnose var altfor optimistisk. Gamle monumenter og museer kan vel bli bombet. Man kan bare se hva de hettekledde medlemmene av «Antifa» – en «anti-fascistisk» bevegelse hvis handlinger er helt fascistiske – gjør med statuer i USA».
Reaksjonene etter terrorangrepet i Barcelona i august beskriver han slik: «Reaksjonen etter terrorangrepet i Barcelona var den samme som etter alle store terrorangrep i Europa: tårer, bønner, blomster, lys, bamser og påstander om at «islam betyr fred». Da folk samlet seg for å kreve strengere tiltak mot islamismens økende innflytelse i Europa, ble de konfrontert med en «anti-fascistisk» demonstrasjon. Muslimer organiserte en demonstrasjon for å forsvare islam. De hevdet at muslimer som bor i Spania er «de største ofrene» for terrorisme. Mounir Benjelloun El Andaloussi, leder av den spanske føderasjonen av islamske religiøse samfunn, snakket om en «konspirasjon mot islam» og uttalte at terrorister er «instrumenter» av et islamofobisk hat. Barcelonas borgermester Ada Colau ropte foran kameraene og sa at byen hennes ville forbli en «åpen by» for alle innvandrere. Catalonia guvernør Carles Puigdemont brukte en lignende språkbruk. Spanias konservative statsminister Mariano Rajoy var den eneste som våget å kalle jihadistisk terrorisme ved sitt riktige navn. Nesten alle europeiske journalister mente at Rajoys ord var for grovt.»
Media toer sine hender
De toneangivende europeiske avisene var ikke noe bedre. Alle forsøkte å tone ned terroren: «De store europeiske avisene søkte forklaringer på hva de fortsatte å kalle «uforklarlig». Den ledende spanske avisen El Pais skrev i en uttalelse at «radikalisering» er resultatet av «utelukkelse» av visse «samfunn» og la til at løsningen ville være mer «sosial rettferdighet». I Frankrike foreslo Le Monde at terrorister vil «oppfordre hat» og understreket at europeere burde unngå «fordommer». I Storbritannia forklarte The Telegraf at «mordere angriper vesten fordi vest er vest, ikke på grunn av det vi gjør». Avisen snakket om «mordere», ikke «terrorister» eller «islamister».
«Mange vest-europeiske ledere ser islamsk terrorisme som et faktum europeerne må bli vant til – som en slags avvik som ikke er relatert til islam. De unngår ofte å snakke om «terrorisme» i det hele tatt. Etter angrepet i Barcelona publiserte den tyske kansleren Angela Merkel en kort kritikk av den «motbydelige» hendelsen. Hun uttrykte «solidaritet» med det spanske folket, og det var det. Frankrikes president Emmanuel Macron tweeted hans kondolanser og snakket om et «tragisk angrep», skriver Milliere.
«Overalt i Europa marginaliseres eget sinne med full overbevisning. Utfordringer til handling og en seriøs endring av innvandringspolitikken kommer bare fra politikere som beskrives som «populister». Selv den minste kritikken av islam gir umiddelbart opphav til nesten enstemmig forargelse. Tusenvis av imamer, som ligner på den mistenkte hjernen bak angrepet i Barcelona: Abdelbaki Es Satty, fortsetter ustraffet deres tjeneste. Hvis de endelig blir arrestert, vil de bli sluppet fri raskt,» fortsetter han.
Slik beskriver den franske professoren endringene i Europa de siste tiårene:
«Dette har skjedd på svært kort tid, mindre enn et halvt århundre. Før det var det bare noen få tusen muslimer i Vest-Europa – de fleste av dem var migrerende arbeidere fra tidligere europeiske kolonier. De var ment å være midlertidige i Europa, og de ble aldri bedt om å integrere seg. De ble snart hundrevis, og deretter millioner. Deres nærvær ble permanent. Mange ble borgere. Det var gradvis utenkelig å be dem integrere seg: De fleste av dem så tilsynelatende på seg selv som muslimer før noe annet. Europas ledere forlot sin egen kultur. De henfalt til å si at alle kulturer skulle vurderes på samme måte. De ser ut til å ha gitt opp.
Skolenes læreplaner ble endret. Barna lærte at Europa og Vesten hadde plyndret den muslimske verden – ikke at muslimer faktisk hadde invadert og erobret det kristne bysantinske riket, Nord-Afrika og Midt Østen, det meste av Øst-Europa, Hellas, Nord-Kypros og Spania. Barn lærte at den islamske kulturen hadde vært fantastisk og blomstrende før koloniseringen ødela den.
Velferdsstatene, som ble bygget etter krigen, begynte å lage en stor underklasse av mennesker som er permanent fanget i avhengighet, samtidig som antallet muslimer er doblet. Sosiale boligområder var nå plutselig muslimske områder. Stigningen i massearbeidsledigheten, som særlig rammet mindre dyktige arbeidstakere, forvandlet muslimske boligområder til massearbeidsledighetsområder. Kriminalitet fikk fotfeste. Muslimske boligområder ble høykriminalitetsområder.
Ekstreme muslimske predikanter ankom; de støttet hat mot Europa. De sa at muslimer skulle huske hvem de er; at islam må få hevn. De forklarte til unge, fengslede muslimske kriminelle at vold kunne bli brukt til en edel sak: jihad.
Politiet ble beordret om ikke å gripe inn for ikke å forverre spenningen. Områder med høy kriminalitet ble ikke-gå-soner som dannet grunnlaget for rekruttering av islamske terrorister. De europeiske lederne aksepterte at deler av deres land ble forvandlet til fiendtlige territorier. Det var opptøyer og lederne ga enda større innrømmelser. De vedtok lover som begrenser ytringsfriheten.»
«Da islamsk terrorisme først rammet Europa, visste Europas ledere ikke hva de skulle gjøre. De vet fortsatt ikke hva de skal gjøre. De er fanget i en situasjon som de selv skapte, og som de ikke lenger kan kontrollere. De ser ut til å føle seg hjelpeløse,» konkluderer den franske professoren.
Les mer på Gatestone institute