Det er et paradoks. Men på tross av at nordmenn nå er et folk i kraftig antipati med hverandre, er det de totalitære impulsene i samtiden som de fleste av oss er i opposisjon til. De «progressive», eller skal vi kalle dem de «liberale» og «venstresiden», oppfatter at den faktiske totalitære trussel nå kommer fra det de kaller «høyresiden». De bruker gjerne også uttrykk som høyreradikal, høyreorientert, nasjonalistisk, islamofobisk eller rett frem rasistisk og fascistisk om det de ser hos «de andre» nordmennene.
Heretter vil jeg for enkelthets skyld kalle den siden som da ikke er høyresiden for venstresiden, selv om venstre og høyre i dag i liten grad har med økonomiske klasser å gjøre. Det har kanskje mer med hvor selvstendig og autonom man er. De mer kollektivistisk orienterte er (fortsatt) på venstresiden, mens individualistene samler seg på høyresiden.
Høyresiden peker på islam som en totalitær politisk ideologi, og sier at det er en trussel for friheten i Europa. Venstresiden derimot, anser ikke islam som totalitær, og trekker derfor den slutningen at høyresiden nok en gang – slik de gjorde mot jødene på 1930-tallet – konstruerer en fiende nesten ut av løse luften. Høyresiden er derfor «islamofobisk». For venstresiden er det således høyresiden som representerer den totalitære (or irrasjonelle) trusselen. For høyresiden er det islam som er trusselen, samt venstresiden som muliggjør det totalitære islams inntog i Europa.
Høyresiden blir stadig mer frustrert over at venstresiden ikke ser hva islam kan gjøre og at utgangspunktet oppsto i en politisk og militær «sekt», som ble ledet av Muhammed. Desto mer frustrert og skremt høyresiden blir, desto mer oppfører de seg som nettopp de selvhevdende nasjonalistene som venstresiden har blitt opplært til å være på vakt mot. Jo mer opptatt høyresiden blir av islam, desto mer får venstresiden bekreftet sine bange anelser: de virkelige truslene mot frihet og toleranse befinner seg i den europeiske kulturen selv.
Det vi kan slutte av dette er at det reelle spørsmålet vi er uenige om dreier seg om islam. Hvis islam er en totalitær politisk ideologi, så har høyresiden rett, og i så fall burde også de som er på venstresiden være imot islam og økt islamsk påvirkning i Vesten. I det minste dersom venstresiden har ambisjon om å være konsekvent. For hoveddelen av venstresiden er genuint på vakt mot totalitære impulser. De tror bare ikke det kan komme fra islam. Hvis islam ikke er en totalitær ideologi, men tvert imot noe som i hovedsak og med letthet kan skyves vekk fra den sosiale og politiske sfære, er det venstresiden som har rett i at høyresiden nok en gang jager opp en trussel som i hovedsak er marginal.
Min egen oppfatning er at islam har sterke kimer til totalitarisme. Det har den de siste førti år vist i mange land som har gått fra miniskjørt til tildekkede kvinner (f.eks. Iran), og det viser seg i Tyrkia i disse dager. Vi ser det også i de stadig mer konservative miljøene som vokser frem i islamske enklaver i Europa. Og at det blir slik, vil man først forstå når man leser seg opp på islam, kulturkretsens historie og hvordan Muhammed vant sin politiske makt. Men det er altså denne islam-tolkningen som venstresiden er uenig i. Islam kan for dem godt være «fredens religion».
Årsaken til venstresiden «blindhet» ligger nok i den sterke verdinormen om religionsfrihet som var en lærdom trukket etter religionskrigene i Europa i etterkant av Luthers revolusjon. Men den vestlige religionsfriheten oppsto samtidig som samfunnet ble ytterligere sekularisert, slik at kirken og troen allerede var i ferd med å settes på sidelinjen. I tillegg var det bygd inn et skille mellom tro og politikk helt fra starten i kristendommen, noe som var annerledes i islam. Inntil venstresiden tar disse tingene til seg og faktisk lærer av historien og det de kan se med sine egne øyne, kommer de nok til å tenke at det er vi som advarer mot innvandret islam som er de virkelige truslene mot frihet og toleranse.
Men dette bør venstresiden bli klar over: Høyresiden er minst like redd for det totalitære marerittets gjensyn i Europa som de selv er.
Så vi er da enige om noe under de stadig mer uforsonlige angrepene på hverandre som henholdsvis nasjonalister og landssvikere. Vi er redde for det samme, vi er bare uenige om hva som er hva og hvem som er hvem. Er trusselen mot frihet, mangfold og toleranse anno 2017 først og fremst europeisk «nasjonalisme» eller er det egentlig islam? Og hvordan påvirker disse (totalitære) impulsene hverandre? La oss starte debatten der.