Diskusjonen rundt hva det vil si å være godt menneske og hva som er godhet i praksis har eksistert i mange tusen år. Sokrates og sofistene i det gamle Hellas prøvde å lage en oppskrift på hva det gode liv besto i, og her hjemme har temaet godhet fått et nytt oppsving etter flyktningestrømmen i 2015. Det famøse ordet, «godhetstyranniet» ble hyppig debattert og leder oss inn på den egentlige tematikken. Er godhet i konkret forstand å hjelpe mennesker i nød, og hvordan skal man i så fall hjelpe?
Politisk har ofte venstre og høyresiden hatt forskjellig utgangspunkt i forhold til hvordan man skal hjelpe fattige og utsatte grupper i samfunnet. Den gamle venstresida hadde som utgangspunkt at man ikke skulle falle ned i sentimentalitet, men gjøre en rasjonell analyse av de sosiale og politiske forholdene etter Marx sin modell om basis og overbygning. Bare på denne måten kunne man gjøre noe for de fattige og forandre på klasseskillene som eksisterte i samfunnet. De kritiserte ofte høyresiden for kun å vise en slags følelsesmessig empati ovenfor de trengende som igjen førte til at man ikke fikk gjort noe med de grunnleggende strukturene som førte til fattigdom. Venstresida hadde også fra gammelt av et mer nasjonalt fokus der arbeiderklassen i ens eget land var det som sto i fokus og den moderne globalismen ennå var et fjernt skue.
Føleri fra venstre
Hvordan er så situasjonen i dag i forhold til innvandringa vi har opplevd i Norge de siste 30 årene og da spesielt den nevnte flyktningestrømmen fra Syria i 2015? Min oppfatning er at den er helt snudd på hodet i forhold til gamle tider. Et godt eksempel på denne omveltningen er Bjørnar Moxnes sitt forslag fra valgkampen om å ta imot 20 000 kvoteflyktninger. Et annet er Støres forslag fra et par år siden om å ta imot 10 000 fra Syria. Den svenske økonomen Tino Sanandaji har regnet ut at den totale kostnaden for disse 10 000 i Norge kunne gitt en million flyktninger i Midtøsten de mest grunnleggende behov. På denne måten er det venstresida som har overtatt en følelsesmessig tilnærming til disse spørsmålene, mens man på høyresiden gjør en analyse både av hva som er best for Norge økonomisk og sosialt i disse spørsmålene, men også hva som er best på lang sikt for de landene vi tar imot mennesker ifra.
«Å hjelpe de der de er», Carl I Hagens kjente sitat, har ofte blitt beskyldt for å være en populistisk og kynisk tilnærming fordi mange på venstresiden ofte henviser til vårt såkalte internasjonale ansvar for å hjelpe mennesker på flukt. Så kan man jo spørre seg hva er humant eller populistisk i denne sammenhengen. Å gi 10 000 mennesker norsk levestandard eller å hjelpe en million mennesker med de mest grunnleggende behov?
Realkalkyle
Disse temaene blir som kjent hyppig debattert på facebook og personlig har jeg deltatt i en del av disse debattene. Jeg husker spesielt en debatt der Rune Berglund Steen, leder i Antirastisk Senter deltok. Temaet var flyktninger og hvordan man best skulle hjelpe. Jeg husker ikke helt ordrett sitatet, men husker godt at Berglund Steen mente at den beste tilnærminga til disse spørsmålene var den hverdagslige medfølelsen, den som på en måte slår deg spontant i hjertet når du ser mennesker som drukner i Middelhavet på vei til Europa. Det er her jeg er sterkt uenig.
Steens tilnærming blir på en måte det samme som å dele ut godteri til ens egne barn hver eneste dag uten å tenke på de langsiktige konsekvensene. Samfunnsdebatten rundt disse spørsmålene blir ofte veldig prega av slagord der følelser mer enn fornuft blir styrende. Vi trenger sårt i dagens samfunn tørre teoretikere som Tino Sanandaji og Jon Hustad som kjølig og rasjonelt regner på hvordan vi kan hjelpe flest mennesker i nød og på flukt. For som Luther sa for mange hundre år siden «veien til helvete er brolagt med gode forsetter».