På torsdag var jeg på førpremieren til den sterke og banebrytende filmen Hva vil folk si. Salen var fullt av mennesker som selv hadde kjent æreskultur på kroppen, inkludert meg selv. Det var også mennesker som ikke helt forsto hva det vil si å være en del av æreskultur og den destruktive og inhumane virkningen den har på ofrene.

Det å observere samspillet mellom norsk barnevern og innvandrerforeldre, med deres forakt for systemet, var tankevekkende prosess for meg.

Jeg husker selv da jeg som «uregjerlig» ungdom ble meldt inn til barnevernet, og som jenta på filmen måtte jeg lyve for å ikke bli utstøtt eller utsette familien for ytterligere skam. Hva skulle far si når hans datter var diskusjonsemne ved mange middagsbord? Og hva skulle han svare alle de som mente at jeg måtte bli sendt til kulturrehabilitering og helst bli giftet bort til en nomade for å forsikre seg om at jeg ikke ble enda «mer norsk» ?

Dette illustrerte den makten «miljøet» og flokken har over andre foreldre og hvordan gruppementaliteten herjer i innvandrermiljøer. Æren hviler på jentas skuldre, og helst mellom beina hennes også.

Flaksen min var at jeg hadde en klok, varm og fornuftig far, som så meg for den jeg var og som ikke ville utsette meg for en slik barbarisk og traumatiserende behandling. Den samme flaksen kan mange jenter bare drømme om. Noen dør mens de håper, andre lever med mentale lenker gjennom hele livet.

Denne lenken snakkes det ikke om på NRK i beste sendetid, og den var heller ikke en del av valgkampen. Det blir så vidt nevnt av andre enn innvandrerjenter selv. Vet dere ikke at det er jenter som lever fanget i sine egne tanker i verdens beste land?

I filmen reagerte jeg sterkt på skolen som ikke registrerte jentas apatiske væremåte, og manglende interesse for både læring og medelever, men dette ble enda nært og sårt da hun som satt ved ved siden av meg brøt sammen i gråt og fortalte at akkurat denne skolen gjorde nøyaktig det samme mot henne da hun gikk der. Regissøren klarte å treffe mange med scenen der far leverer jenta på skolen og forsikrer seg om at hun sitter der hun skal. Sterk scene som dessverre er klassisk for innvandrerjenter med muslimsk bakgrunn. Jentene er familiens eiendom som både må passes på og kontrolleres.

 

Kaste penger etter problemet

Litt senere på kvelden blir det diskutert på NRK Debatten at Stovner skole har utfordringer med vold, narkotikasalg, fravær og manglende trygghet hos både elever og lærere. Her var både politikere og politi sammen med rektor raskt ute med generøse tilbud som blant annet gikk ut på økt bidrag og mer penger å rutte med.

Om det så hadde vært like stort engasjement for sekulære innvandrerkvinner i Norge som det er for innvandrere som ikke vil integrere seg, så hadde vi kanskje beveget oss mot likestilling i et av verdens opprinnelig mest likestilte land.

De såkalte antirasistene bidrar til feigheten i det norske samfunnet ved å stakkarsliggjøre innvandrerne som sårbare og lett krenkelige. Vi er så opphengt i hvordan vi skal oppføre oss mot de som ikke vil oppgi sin (u)kultur at vi svikter mennesker i en sårbar situasjon. Vi gir plattform til og fremmer ungdommer som syns at det å bli spurt om hvor de er fra er rasistisk, og der de legger skylden for sin manglende tilhørighet over på det norske folk med anklager om diskriminering. Men vi glemmer de som vil være en del av det norske folk og som blir slått til blods for å ville være som norsk ungdom flest.

Merk dere at å være «norsk ungdom» i disse tilfellene betyr å kunne være ute med venner, ha kjæreste, og utforske den spennende nye verden en blir presentert for i Norge. Her er venner og samhold med andre likesinnede er viktig del av det å bli voksen. Ved å nekte ungdommer dette, blir de fratatt noen grunnleggende rettigheter. Blant annet retten til selvbestemmelse.

Hvorfor er det lettere å forholde seg til en ungdom som mener at Norge er rasistisk og intolerant og lite inkluderende enn en ungdom som mener at deres opprinnelige miljø er destruktivt, intolerant og i strid med norske verdier?

Advertisements
  • 1.7K
  •  
  •  
  •  

Velkommen til Resetts kommentarfelt

Kommentarer forhåndsmodereres, det kan derfor ta noe tid før de dukker opp i kommentarfeltet. Skriv gjerne kort. Resett tar ikke ansvar for lenker til andre sider og for filmlenker. Resett står ikke inne for meningene som uttrykkes av den enkelte kommentator. Personangrep, hets, trusler og oppfordring til vold, spamming, trolling og avsporing av debatten er ikke tillatt. Det oppfordres til normal høflighet. Resett forbeholder seg retten til å fjerne enhver kommentar uten begrunnelse. Ved å kommentere her godtar du disse betingelsene. Gjentatte brudd på betingelsene kan føre til utestengelse.
Har du spørsmål knyttet til kommentarfeltet kan du sende det til [email protected]