Statsvitenskap er ikke rettsvitenskap
Professor emeritus i statsvitenskap Olav Fagelund Knudsen hevder i Aftenposten 28. september d.å. at «Ensidige uavhengighetserklæringer anses legitime etter folkeretten bare om det gjelder kolonier eller regioner som er blitt utsatt for grov undertrykkelse». Det Knudsen skriver i sin artikkel viser at han blander sammen folkerett og statsforfatningsrett. Dette blir feil.
Det er også en mangel ved artikkelen at sitatet ovenfor er udokumentert. Knudsens syn kan vanskelig sees å være utledet av skrevne eller uskrevne folkerettsregler ei heller av avgjørelser i Den internasjonale domstol i Haag.
Folkerettens system
For å forstå folkerettens regler om folkeavstemninger og folkenes selvbestemmelsesrett må en forstå folkerettens system. For det første: Folkeretten er historisk og i utgangspunktet norm for nasjonalstatene, ikke for fysiske eller juridiske personer. For det annet: Nasjonalstaten har suverenitet så fremt og så langt dette ikke er begrenset av folkerettslige traktater som staten er medlem av og ellers uskrevne regler. Når nasjonale vedtak skal vurderes folkerettslig blir spørsmålet ikke om disse er i tråd med folkeretten, men om de er i strid med folkeretten, jf. Kosovo-avgjørelsen i Den internasjonale domstol i Haag (ICJ) – se neste avsnitt. Dvs. at staten innehar «residualretten», eller sagt populært, alt som ikke folkeretten forbyr, er tillatt. Spørsmålet i saker om folkeavstemningers gyldighet blir derfor ikke om folkeretten hjemler slikt referendum, men om folkeretten forbyr det. Av og til gjøres det feil her noe som medfører at noen analyser tillegger prinsippet om statenes territorielle integritet forrang framfor folkenes selvbestemmelsesrett. Slik er det ikke. Som vist i fortsettelsen er selvbestemmelses-retten lex superior i forhold til statenes krav på territoriell integritet.
Forbyr folkeretten uavhengighetserklæringer?
Dette spørsmål er prøvd for ICJ (22. juli 2010) i Kosovo-konflikten: FNs generalforsamling (GA) ba domstolen om å besvare følgende spørsmål: «Er den ensidige uavhengighetserklæring truffet i Den Midlertidige Selvstyreenhet i Kosovo i overenstemmelse med folkeretten»? (GA Res. 63/3, 8. oktober 2008). Retten konkluderte som følger: «the Court considers that general international law contains no applicable prohibition of declarations of independence. Accordingly, it concludes that the declaration of independence of 17 February 2008 did not violate general international law” (se dommen avsnitt 84, jf. også 80 og 122). Av dette kan vi lese at plikten til å respektere en stats integritet ikke gjaldt i forhold til statens innvånere, og at folkeretten ikke forbyr uavhengighetserklæringer. Domstolens syn er derfor at uavhengighetserklæringen for Kosovo av 17. februar 2008 ikke var i strid med folkeretten.
Folkeretten er derfor ikke til hinder for vedtak truffet i delstatsforsamlinger eller ved votum i folket mht. landområders tilknytning til en annen stat, slik det skjedde på Krim, eller om det er tale om løsrivelse og selvstendig statsdannelse, slik det skjedde i Norge i 1905.
Folkenes selvbestemmelsesrett
Folkesuvereniteten er øverste prinsipp i folkeretten, se f.eks. FN-pakten artikkel 1.2: «The Purposes of the United Nations are …[t] o develop friendly relations among nations based on respect for the principle of equal rights and self-determination of peoples», jf. også artikkel 55, 73 og 76. Se videre GA resolusjon 1514 (XV), 14. desember 1960 avsnitt 2: «All peoples have the right to self-determination; by virtue of that right they freely determine their political status». GA resolusjon 2625 (XXV), 24. oktober 1970 som angår rettslige prinsipper om “Friendly Relations and Co-operation among States” og som beskytter statenes territorielle integritet, viser vei mht. prinsipper om forrang i tilfelle av motstrid: «Nothing in this Declaration shall be construed as prejudicing in any manner the … rights of peoples under the Charter» (General Part, Declarations). Dette er klar tale: Statenes rettigheter og plikter – slik det formuleres i «1970-resolusjonen» står tilbake for folkenes rettigheter iht. FN-pakten.
Noen har pekt på at prinsippet om statenes territorielle integritet er en del av den folkerettslige sedvanerett og således derfor også bindende for alle stater. Prinsippet sies å ha fått kasuistisk utslag i FN-pakten artikkel 2.4, GA resolusjon 1514 (XV) og GA resolusjon 2625 (XXV). Selv om det kan være enighet om dette, overser mange det svært så sentrale punkt om at plikten til å respektere statenes territorielle utstrekning er kun en norm for de nasjonale stater – f.eks. mot militære intervensjoner – og ikke noen plikt for et lands befolkning til ikke å etablere frigjøringsbevegelser eller fremme krav om selvstendighet. F.eks. må det være legitimt for svensker i Bohuslän – hvorav ikke rent få fortsatt betrakter seg som nordmenn – å kunne etablere bevegelser som vil gjenforenes med Norge.
FN-pakten 2.4 retter seg mot «alle medlemsland» i FN. 1960-resolusjonen gjelder uavhengighet fra kolonimaktene for folk bosatt i koloniene og adresserer seg til «alle stater» (avsnitt 7). Statenes plikt er formulert mer utførlig i 1970-resolusjonen: «The principle that States shall refrain in their international relations from the threat or use of force against the territorial integrity or political independence of any State».
Hva er det som er så spesielt med Norge?
Professor Fagelund Knudsen nevner som et slags kuriosum at Norge med hell løsrev seg fra Sverige i 1905. Han spør så med Catalonia som referanseramme hva «skal til for å vinne frem?». Den analyse som presenteres er ikke overbevisende.
For det første ensidige erklæringer om uavhengighet – som Norges erklæring var – skal ifølge Knudsen kun gjelde for «kolonier eller regioner som er blitt utsatt for grov undertrykkelse». Norge var ingen koloni. Norge var ikke utsatt for noen kvalifiserte grad av undertrykkelse. Norge fikk likevel sin frihet. Er det historiens gang det er noe feil med eller er det Fagelund Knudsens syn på de folkerettslige prinsipper?
For det annet: For Catalonia er det sier Knudsen, fatalt at «Spania er udelelig, ifølge grunnloven». Hva med Norge under November-grunnloven av 1814? Som det het i § 1: «Kongeriget Norge er et frit, selvstændigt, udeleligt og uafhændeligt Rige, forenet med Sverige under een Konge». Sveriges syn var at unionen med Norge satte punktum for det som var «en länge önskad utviding af Sveriges naturliga gränsor» (Arne Bergsgård, Året 1814 bd.I Grunnlova, Aschehoug & Co 1943 s. 153). Svaret er at under dobbeltmonarkiet var Sverige-Norge udelelig under «een Konge», likevel ble selvstendighetsønsket premiert med seier i 1905. Var det bare da og ikke nå at unilaterale erklæringer om suverenitet gjaldt?
For det tredje skriver Knudsen at Catalonias regjering er «monomant nasjonalistisk og oppsatt på sitt mål, nesten uten hensyn til demokratiske spilleregler». Var dette en kritikk som rammet Norge i 1905? Ja. Og til de grader. November-grunnloven var et produkt av forhandlinger og kompromisser. Opphevingen av den var et produkt av Stortingets ensidige vedtak av 7. juni 1905. Hvor ble det av kravet om forhandlinger for å komme ut av Unionen? Norge som alle vet, ordnet dette spørsmålet ved en folkeavstemning, bl.a. fordi Sverige hadde oppstilt et slikt krav for å godta en fredelig oppløsning av unionen.
Catalonia ordnet spørsmålet på samme måte, bortsett fra at Spania i motsetning av Sverige, på det sterkeste motarbeidet at folkeavstemningen skulle holdes. Mens den norske fremgangsmåte må betraktes som den mest demokratiske av alt får professor Knudsen det til å se ut som om Catalonias folkeavstemning er antidemokratisk – ja nærmest diktatorisk.
Enda mer meningsløs blir nedrakkingen på de katalanske myndigheter når Knudsen skriver at «Under halvparten av spurte katalanere ønsker selvstendighet. Bare 41 prosent sier ja, mens 49 prosent er imot.». Hvorfor i all verden settes det inn voldsmakt for å forhindre en folkeavstemning som vil ende med et nei til selvstendighet?
Folkeavstemning og folkesuverenitet
Som Norgeshistorien har vist: Statstilhørighet kan gjerne ordnes via traktater, men ikke «over hodet på folket». Det var dette prinsipp som ble lagt til grunn da Sverige overtok Norge fra Danmark. Danskekongen hadde ingen makt til selv gjennom traktat, å overføre Norge til Sverige, slik Danmark og Sverige først prøvde seg på. Når troskapseden til kongemakten i København nedfelt i Enevoldsakten av 1665 opphørte ved Kielerfreden, ja så falt høyhetsretten tilbake til folket. Det var – som den norske leder Georg Sverdrup hadde lært av professor Schlegel ved Københavns universitet – folket som bestemte iht. folkesuverenitetsprinsippet (Ola Mestad, Frihetens forskole, Pax 2013). Dette godtok Sverige ved Mossekonvensjonen, hvoretter Norge fikk gjøre sitt (riktignok tvungne) valg, ved å ta svenskekongen til Norges konge. Folket – ved sine utsendte representanter – besluttet at Norge heretter var i union med Sverige og ikke lengre Danmark.
Folkesuvereniteten er en sikker folkerettsregel. Folkeavstemninger om nasjonal tilhørighet for folkegruppe/etnisk gruppe som mot sin vilje holdes innen en statsdannelse, er ikke folkerettsstridig, men folkerettmessig.
Hvis statene i verden var mer lydhør overfor folkets oppfatninger om egen selvstendighet ville vi kunne spart mye «kuler og krutt».