Uten kritisk blikk fra norsk presse ble Jon Erik Reinhardsen i juni ny styreleder i Statoil. Hans kjennetegn er å ødelegge aksjonærenes verdier, mens han selv hentet ut 127 millioner kroner i gasje.
Det var sikkert en stor dag for valgkomiteens leder Tone Lune Bakker da hun tidligere i år kunne ved bruk av adjektiver og fyndord annonsere at Jon Erik Reinhardsen burde ta over Statoil, et selskap som har en børsverdi på rundt 500 milliarder kroner, 18.000 ansatte og der staten eier 67 prosent.
– Når valget falt på Jon Erik Reinhardsen, er det knyttet til hans tunge industrielle og internasjonale erfaring kombinert med bred bakgrunn fra ledelse av store organisasjoner, inklusiv som konsernsjef i et stort globalt selskap, uttalte Bakker.
I trøbbel siden 2008
Det hun ikke sa noe om var hvordan Reinhardsens lederegenskaper, eller kanskje mangel på nettopp dette, har skapt det største trøbbel for det ene globale selskapet han ledet fra 2008 til 2017.
Selskapet heter Petroleum Geo-Services ASA (PGS) og er eksperter på å kartlegge hvor det er mulig å finne olje før selskaper som Statoil, Shell og BP starter sin leteboring på havets bunn. Seismikk-bransjen har i mange år vært dominert av to selskaper, PGS og TGS, og konkurransen dem imellom har vært beinhard.
Den grove bommert
Da Jon Erik Reinhardsen ble administrerende direktør i PGS i april 2008, overtok han et selskap som ble beskrevet «som på topp». Men allerede etter et halvt år i sjefsstolen kunne Dagens Næringsliv melde at aksjekursen hadde falt med 50 kroner og i forhold til årsbeste var verdien mer enn halvert.
Da PGS var på topp hadde selskapets strategi om å eie egne skip vært en god formel, men etter hvert som verden forandret seg så de aller fleste at dette ville kunne bli ødeleggende. Å eie skip som ikke har oppdrag og må legges i opplag har aldri vært lønnsomt.
– At Reinhardsen ikke evnet å se endrede markedstrender var vanskelig å forstå både da og nå. En konsernsjef som ikke tilpasser selskapets strategi til omgivelsene er en dårlig sjef. Her bør aksjonærene i Statoil følge godt med på den nye styrelederen, sier en som kjenner PGS fra innsiden.
Katastrofen
Reinhardsen strategiske bommert har vært ødeleggende for aksjonærverdiene i PGS. Den som puttet 100 kroner inn i PGS for ni år siden sitter nå igjen med 28 kroner. For de som heller satset på TGS som driver sin virksomhet basert på leieskip er hundrelappen blitt til 470 kroner.
De to grafer under viser også tydelig forskjellen på et godt drevet selskap og et vanskjøttet når det kommer til netto fortjeneste:
Ble selv mangemillionær
Sett utenfra skulle man kanskje tro at med slike elendige resultater ville styret og sjefen sjøl operere med moderate lønninger. Men nei, Reinhardsens lønnskonto ble fylt opp med fastlønn og bonuser i millionklassen hvert eneste år. Samlet har dagens styreleder i Statoil fått utbetalt 105 millioner kroner fra 2009 til 2016 som konsernsjef i PGS.
I år fylte Reinhardsen 60 år og han valgte å pensjonere seg. En pensjonsavtale sikret dagens Statoil-styreleder 22 millioner kroner frem til fylte 67 år. Dette vil nok for de aller fleste oppfattes som en svært lukrativ pensjonsavtale.
Så, om ikke annet besitter Reinhardsen tung kompetanse om det globale lønnsnivået i oljebransjen og mulige pensjoner, noe som sikkert vil virke positivt inn på lønnsdannelsen og arbeidsmiljøet blant topplederne i Statoil.
Nå skal det heller ikke stikkes under en stol at Reinhardsen er i brede lag omtalt som en hyggelig, blid og omgjengelig person, men han blir i samme åndedrag nevnt som en grådig mann i lønningsposen
Rett mann?
Et spørsmål som åpenbart henger i luften er hvorfor bedriftsforsamlingen i Statoil så seg tjent med å velge en styreleder som ruinerte sine aksjonærer og selv ble mangemillionær?
Jeg har aldri hatt noen tro på Gutteklubben grei, men det hviskes litt for høyt i krokene om at det innenfor den norske oljebransje eksisterer et skjult laug som gjerne vil ha en finger med i spillet når mektige stillinger og verv skal besettes. En slik spekulasjon eller hypotese kunne kanskje bli tatt et skritt videre av redaksjoner som Finansavisen eller Dagens Næringsliv hvis den en dag skulle dukke opp på reportasjelistene?
(Teksten er tidligere publisert på Jan Petter Sisseners blogg hos Nettavisen, og er gjengitt med tillatelse.)