Samfunnet av i dag er et produkt av ensretting, primært gjennom NRK. Noen andre riksdekkende aviser svevde som satellitter i mediesfæren, men nordmenn samlet seg rundt Dagsrevyen frem til den kalde krigens slutt. Vi så på det samme og tenkte derfor nokså likt.
Den tid svinner hen. Halvparten av Dagsrevyens seere er over 65 år, bare 10 % er under 40 år. De unge ser mindre og mindre tv. Papiravisenes opplag synker 10 % per år, og det kommer trolig til å akselerere. Jeg får nesten aversjon når jeg ser en papiravis og er neppe alene om det. Tilbake står vi med et mangfold av unike, individuelle medieopplevelser. Et klikk her og et klikk der, en algoritmestyrt feed på Facebook. Ingen får det samme nyhetsbildet. Vi erfarer ulikt.
Det er en interessant opplevelse. Har man først sluttet å se på Dagsrevyen, eller når man slutter å lese papiraviser, så «orker» man ikke å begynne på nytt. Det er min egen erfaring. Og det skyldes ikke bare at man er misfornøyd med vinklingen. Det er noe annet. Det er styringen som sådan de redaksjonelt prøver å ta. Autoritetenes tid er forbi.
Dagsrevyen er absolutt det motsatte av nikotin. Det skaper ingen abstinens, man lengter ikke etter mer. Den organiserte, redaksjonelle tv-en tilhører fortiden. Til slutt lager NRK bare intern-tv.
Man savner ikke Dagsrevyen på et individuelt plan. Men den politiske effekten av medieoligopolets oppløsning i internettets og de sosiale mediers tid, er bekymringsfull. For det er også selve «Virkeligheten» som nå fragmenteres og oppløses, ja atomiseres. En del manipulasjon og ensretting kan naturligvis fortsatt utføres av de som eier plattformene, slik som Facebook. Men det blir likevel en kakofoni sammenliknet med kringkasterens ene kanal.
Alle nedfelte identiteter og sosiale, kulturelle og politiske felleskap kommer til å endres av den teknologiske revolusjonen. Noen vil dø helt ut, andre kan klare å overleve. Helt nye identiteter kan muligens vokse frem, men de blir neppe sterke eller vil omslutte særlig mange mennesker om gangen, for det strider mot det digitale nettverkets politiske struktur. Det flyter, skifter, samler seg og forvitrer.
Det går ikke an å forutse hva som heretter kommer til å skje, heller ikke med staten, denne konsentrasjon av oppmerksomhet og derfor makt. Men vi går nok inn i en helt annen tid enn det Gutenberg i sin tid startet. Kanskje man i fremtiden vil misunne de som levde den gang «sannheten» var å finne i et leksikon, på et bibliotek og i NRK. Vi andre må innfinne oss med overgangens-, oppløsningens- og uforutsigbarhetens tid.