Klimaet i det offentlige ordskiftet er i endring. Det er nå viktigere hvorvidt noen føler seg krenket av en ytring, enn om ytringen objektivt sett er sann. Muslimenes sharialov definerer spott som en ytring mottageren ikke liker. I Norge slutter ikke min ytringsfrihet på mottagerens krenkelsesterksel. I hvert fall i teorien. De som oppfatter seg som herskerklassen – eliten – velger å shariatilpasse norsk praksis på ytringsfrihetsfeltet, til i stadig større grad å samsvare med rettspraksis hos dem som i følge Allah faktisk er herskerklassen. Heri ligger utvilsomt potensiale for en kraftig kollisjon. Særlig når vi kan konstatere at sistnevnte gruppe allerede opptrer som den nye herskerklassen.
Vi så det i Arendal da ordføreren og politiet underkastet seg muslimenes voldsregime. Og nå i Gjøvik. Et klart eksempel på Antifa sin symbiose med islamistene. Den store væla er kømmi tell mjøsbyen.
Slaget på Gjøvik
Slikt kan føre galt av sted. Og det har det gjort. Gjøvik har fått sitt eget brumunddalsslag. Hundrevis av voldelige muslimer og venstreekstremister kastet seg ut i berserkgang for islams sak idet de angrep SIAN under en lovlig politisk stand på Jernbanetorvet i Gjøvik 7.10.2017.
Årsaken til at gjøvikenserne markerte seg så negativt er at en lokal islamist arrangerte en motdemonstrasjon mot SIAN sin tillyste stand. Redaktør Erik Sønstelie i Oppland Arbeiderblad hev seg på, med bred medieomtale. Sønstelie trampet på de presseetiske regler. SIAN ble grunnløst definert som hatere.
(Foto: SIAN)
Formålet med standen var å informere byens innbyggere om islams ondskap. Det gikk ikke så greit. Distribusjon av brosjyrer måtte avbrytes da motdemonstrantene ble så voldelige at liv og helse var truet. Inspirert av egen suksess, valset de over folk og utstyr. Spyttklyser haglet i hundretalls. Vann, flasker og annet rask og brask ble kastet mot scenen. Politiet var håpløst underbemannet og kunne ikke hindre voldsmennene i å trenge helt frem til scenekanten der de saboterte og ødela lydutstyret. En av våre talere ble tildelt kraftige slag i ansiktet.
Det er ikke noe komplisert årsaksforhold bak hendelsen i Gjøvik. Redaktøren har pisket opp hat mot SIAN. Han forsto ikke hatet og voldspotensialet som ligger latent i de gode muslimene. Man kan se hans oppvåkning på videoopptakene idet demonstrantene viste frem sitt eget hat og intoleranse. Redaktøren ble møtt av stygge tilrop fra hissigproppene han selv bar ansvaret for å ha hisset opp. Der og da skjønte redaktøren at han hadde begått en feil, men han var maktesløs. Volden og uroen eskalerte.
På samme vis som løgnmedia under Arendalsuka fremstilte muslimenes voldelige opptøyer som «slosskamp» ser vi Oppland Arbeiderblad benytte samme tarvelige forvrengning. En slosskamp involverer to kjempende. Når SIAN angripes er det et angrep, ikke en slosskamp. Det er i etterkant ikke snev av ydmykhet å spore fra den aktøren som mer enn noen er skyld i opptøyene på Gjøvik.
Tvilsomme forbindelser
Hvem var så disse elementene som praktiserte MENA-barbari i Gjøviks gater? Islamisten som arrangerte opptøyene har latt seg avbilde med muslimfinger’n i været og forskriftsmessig ubaydullahskjegg, foran kaabaen i Mekka. Ingen er bedre muslim enn ham. Men det skjønner ikke elitene i Gjøvik. De lar mannen spille integrert muslim, mens han motarbeider våre vestlige verdier. Videoene fra begivenheten dokumenterer et stort antall aggressive muslimer. Der var også gamle blitzere, en anarkist fra Fredrikstad og folk med koblinger til islamistene fra IS-miljøet i Østfold, som angrep SIAN i Moss i september 2016. Koalisjonen mellom anarkister, kommunister og islamister er geografisk bred, og de har et dokumenterbart voldspotensiale.
(Foto: SIAN)
Hatkampanjen mot SIAN var basert på følelser, ikke fakta. Tåpene tror at ytringsfrihet leveres i en utgave som heter «ytringsfrihet, men… » I den grad man føler at noen tramper over lovens grense på ytringsfrihetsområdet, så er det Staten, ikke mobben, som skal reagere på eventuelle lovbrudd. Hadde SIAN fremmet hatefulle ytringer ville vi vært dømt. Så enkelt. Det er nemlig forskjell på hva SIAN sier, og hva noen sier at SIAN sier.
I ettertid ser vi at Sønstelie fossror. Det må han gjerne gjøre. Mjøsa er lang. Men artiklene hans står der, og vitner om en journalistisk nidingsdåd som lett kunne endt mye verre.