The logo of the International Campaign to Abolish Nuclear Weapons (ICAN) is seen before the news conference after ICAN won the Nobel Peace Prize 2017, in Geneva, Switzerland October 6, 2017. REUTERS/Denis Balibouse
Del saken
  •  
  •  
  •  
  •  
  •  

I lys av Russlands massive oppbygning av militære styrker i Nordområdene, med flere atomvåpen som truer norske områder, kan det virke ytterst uheldig dersom Nobels fredspris til ICAN bidrar til flertall i Stortinget for SVs forslag om at Norge, som eneste NATO-medlem, signerer FN-traktaten om forbud mot atomvåpen.

Ifølge enkelte representanter på Stortinget er flertallet innstilt på å stemme for forslaget. At en sittende regjering blir isolert i Stortinget i et slikt spørsmål kan bane veien for at den blir utstemt ved neste valg. En ny regjerings tilslutning til traktaten kan føre til splittelse i NATO-landene innad og innbyrdes, svekkelse av NATO, og en oppmuntring til fortsatt atomopprustning og politisk press fra russisk side.

Den kalde krigen

Som vi opplevet i «rakettdebatten» i Europa på 1970- og 80- tallet, førte NATOs planlagte mottiltak til Sovjets utplassering av mellomdistanse-raketter i Europa til stor uenighet i NATO-landene innad og innbyrdes. Det manglet heller ikke den gang på opposisjonspolitikere som prøvet å komme i posisjon ved å gå imot mottiltakene landene hadde forpliktet seg til ved NATOs «dobbeltvedtak» fra 1978.

Med store deler av opinionen mot seg var det ikke lett for ansvarlige politikere den gang å si: «Selvfølgelig ønsker vi også fjerning av alle mellomdistanseraketter i Europa. Vi må bare ruste litt opp først!». Nå var det faktisk akkurat det som skjedde (etter INF-avtalen i 1987), men ikke uten at NATO først måtte utplassere egne atomvåpen på alliert jord i Europa.

Så lenge man i Kreml så en mulighet for splid i NATO i dette spørsmålet, ville man, som Sovjet-kjennere sa hele tiden, ikke komme til forhandlingsbordet. I Kreml innkasserte man så lenge man kunne den psyko-strategiske gevinst det innebar at tilliten til den amerikanske forsvarsgarantien overfor allierte i Europa ble svekket. Dette som følge av at USA, i mangel av andre opsjoner, måtte gjengjelde fra eget territorium.

I mellomtiden hadde Den norske Nobelkomité i 1985 vært så uheldig å gi fredsprisen til «Leger mot atomkrig» (IPPNW), som i sine legefrakker tok til orde for å fryse hva de den gang kalte «atombalansen i Europa». Det kan i år se ut som om mye av historien gjentar seg.

Russland truer

Siden 2006 har Russland foretatt en massiv oppbygging av sine militære styrker i Nordområdene på grensen til Norge og Finland. I 2015 kom 10 nye militære flyplasser i Arktis. Russland har dermed 14 slike i nord. Etter planen skal landet innen 2020 produsere 2300 nye stridsvogner, 50 nye marinefartøyer, 28 nye ubåter og 1200 nye kampfly og helikoptre. Sentralt i Russlands strategiske doktrine for Nordområdene står planer om bakke-, luft-, og sjøbaserte raketter som kan bære både konvensjonelle og kjernefysiske sprengladninger. Rakettene skal kunne nå alle mål i et område som omfatter hele Barentshavet, deler av Nord-Norge, Svalbard og Island, og som strekker seg inn i Atlanterhavet helt til nordspissen av Skottland.

Noe av det mest skremmende ved dette er at den svært kostbare opprustningen skjer mens Russland som verdens største oljeeksportør mister sine viktigste inntekter som følge av lave oljepriser. Uroen brer seg i befolkningen over stadig synkende kjøpekraft. Også de søkkrike oligarkene som har støttet Putin kan ha grunn til bekymring. Hva vil skje med deres investeringer i Vesten hvis Putin egger til krig? I det sikkerhetspolitiske miljø spør mange om Putin søker konflikt med Vesten for å avlede fra hjemlige problemer og fare for å bli avsatt.

I denne situasjonen er det viktig for NATO å være tilstede og kunne svare på trusler på alle nivåer og dermed unngå eskalering. For at Russland ikke skal falle for fristelsen til angrep trenger NATO både sjø- og luftbaserte raketter, med både konvensjonelle og kjernefysiske bestykningsopsjoner.

Som Kim Jong-un i Nord-Korea representerer president Putin noe helt uhørt i omtale og omgang med atomvåpen. Tidligere har ledere for atommakter omtalt atomvåpen som noe man har, ikke noe man bruker. Både Kim og Putin har truet med å bruke atomvåpen – også uten å være angrepet.

I mars 2015 truet Putin, gjennom sin ambassadør i landet, Mikhail Vanin, Danmark med atomangrep dersom man sluttet seg til NATOs planer om et rakettskjold for nedskyting av innkomne raketter mot allierte i Europa. Som allierte i NATO må vi altså ta imot Putins atomraketter for å unngå å bli angrepet av dem.

Mot utpressinger og intimideringer av denne type har NATO alltid, takket være dyktig manøvrering fra politikere på begge sider av Atlanterhavet, klart å bevare freden i Vest-Europa. SVs leder, og erklærte NATO-motstander Audun Lysbakken, har åpenbart mye å lære om utenriks- og sikkerhetspolitikk. På en pressekonferanse som nyvalgt leder for partiet ble han spurt hvilken kurs han ville velge i utenrikspolitikken: «Jo, altså, vi kommer til å fortsette å kritisere USA, vi». Er dette fortsatt hele innholdet i SVs utenrikspolitikk?

Vi trenger din hjelp. Gi en julegave til Resett i år!

  • kr

Eller betal til kontonummer 1503.94.12826
Vårt vipps-nummer er 124526
Andre måter å donere på finner du på Støtt oss siden.
  •  
  •  
  •  
  •  
  •  

Velkommen til Resetts kommentarfelt

Kommentarer forhåndsmodereres, det kan derfor ta noe tid før de dukker opp i kommentarfeltet. Skriv gjerne kort. Resett tar ikke ansvar for lenker til andre sider og for filmlenker. Resett står ikke inne for meningene som uttrykkes av den enkelte kommentator. Alvorlige personangrep, hets, trusler og oppfordring til vold, spamming, trolling og avsporing av debatten er ikke tillatt. Det oppfordres til normal høflighet. Resett forbeholder seg retten til å fjerne enhver kommentar uten begrunnelse. Ved å kommentere her godtar du disse betingelsene. Gjentatte brudd på betingelsene kan føre til utestengelse.
Har du spørsmål knyttet til kommentarfeltet kan du sende det til [email protected]