Oslo 20160715. Flere har lagt ned blomster ved den franske ambassaden i Oslo fredag formiddag etter terrorangrepet i Nice torsdag kveld. Foto: Jon Olav Nesvold / NTB scanpix
Del saken
  • 6
  •  
  •  
  •  
  •  

Terror som politisk og religiøst virkemiddel er ikke noe nytt.  Verden har stått overfor slik terror fra ulike hold i årtusener.  Europa og Midtøsten har til nå lidd skade av islamsk terror sammenhengende i 13-1400 år.  Det er ingenting som tyder på at denne atferden fra islamske misjonærer vil ta slutt i overskuelig fremtid.  Det som fryktes å kunne ta slutt, er våre myndigheters vilje til å forsvare samfunnet mot slik terror.  I EU er den politiske legitimeringen av islamsk terror kommet til det stadiet at antisemitten, flykapreren og terroristen Leila Khaled nylig ble invitert til å holde preken fra Europaparlamentets talerstol.  Hun ble av Europas folkevalgte ledere møtt med ovasjoner.  Det er dette som er utviklingen.

Bekjempelsen av den islamske staten, IS, i Syria og Irak nærmer seg en foreløpig avslutning, men det er ingen grunn til å tro at det vil endre terrortrusselen mot det sivile samfunn i Europa, – snarere tvert imot: De hundretusener av muslimer i Europa som er tilhengere av islam “i sin mest opprinnelige form,” er ikke borte, – de er etablert over hele kontinentet.  De er midt iblant oss og fortsetter, hjulpet av finansiering fra EU og europeiske velferdsstater, med å rekruttere tilhengere til sin “hellige krig” mot Vesten og “de vantro.”

Debatten omkring dette tema i vårt eget land har allerede avdekket to atskilte holdninger til fenomenet islamsk terror.  På den ene siden ser vi en gryende protest og motstand mot at Europa skal gjøres til slagmark for terror og religiøs ekstremisme, og på den annen side ser vi tegnene til at man forsøker å bagatellisere terroren som et marginalt og ufarlig fenomen.

Begge syn formidles av sine tilhengere i norske medier, men det er forsvarerne av islamsk atferd som synes å ha det politiske initiativet.  Motstanderne er under økende press også fra politisk hold.  Det fikk vi et sterkt vitnesbyrd om under trontaledebatten i Stortinget forleden da Arbeiderpartiets Jonas Gahr Støre oppfordret Regjeringen om å kutte bevilgningen til Hege Storhaugs opplysningsarbeid om islam.  Storhaug informerer nemlig også om islams bakside.

Det er en synlig tendens til at medier som har gjort seg avhengige av politikernes støtte for å overleve, fører en skjerpet kamp mot den voksende skare av alternative medier som formidler et mer realistisk og virkelighetsnært bilde av terrorismen og dens fremste og farligste utøvere.  Det burde ikke være politisk korrekt å late som om islamsk terror er noe vi må lære oss å leve med.  Men det er dette budskapet våre sikkerhetsmyndigheter og medier formidler til folket.

Men kan vi stole på at våre politikere forstår hva de snakker om i denne sammenheng?  Har noen av dem opplevd brutal og skremmende terror som varer natt og dag i mange tiår? Neppe.  Men det finnes mennesker som har levd under årelang terror.  Siden 2005 har terrorister avfyrt mer enn 1000 raketter med høyeksplosive sprengladninger mot den israelske småbyen Sderot.  Mennesker er blitt drept og lemlestet der, men innbyggerne har ikke gitt opp, – de bygger ut byen sin i forvissning om at landets myndigheter og militære vil forsvare dem mot angrepene.

Finnes det slik forsvarsvilje hos norske myndigheter?  Vi er ikke lenger sikre på det, og det skyldes ikke bare at vår forsvarsevne er nedbygget.  De signalene som gis om at vi må finne oss i å leve med terror, tyder ikke på at det er fra det hold vi kan forvente innsats når det braker løs.  Og mediene bidrar aktivt til å bygge ned forsvarsviljen blant folk.  Vi opplever en tilstand hvor det å snakke sant om dette oppfattes som en revolusjonær handling, slik George Orwell uttrykte det.  Man prøver å få varslerne til å tie fordi sannheten er uønsket.

Men vi er nødt til å begynne å snakke sant om dette om vi skal overleve som fri og uavhengig nasjon i en liberal sivilisasjon.  Når løgnen tas i bruk for å kvele samfunnets samvittighet og forsvarsvilje, har det en helbredende effekt å si sannheten.  Det er derfor det er så viktig å holde de alternative og kritiske røstene ved like.

Vi må imidlertid ikke undervurdere de politisk støttede medienes evne til på subtile måter å utforme folkemeningen også om disse spørsmålene.  NRK-programmet Urix benyttes flittig til å skape “godkjente” forklaringer på internasjonale fenomener som det bør settes et spørsmålstegn ved.  Et slikt eksempel så vi på ny forleden da statskanalen tok for seg temaet Religion, vold og terror og hva man kalte “den omstridte påstanden” om at islamsk terror er et religiøst obligatorisk påbud for sanne muslimer.

I en omfattende vandring gjennom Den islamske staten, IS, og dens ufattelige merittliste av folkemord og andre grusomheter, reflekterte den britiske forfatteren Tom Holland over den legitimeringen av slik ekstremisme man finner i koranen.  I korthet kom han frem til at også Vestens kultur og historie bærer et medansvar for at disse menneskene i dag har henfalt til vold og grusomheter i Allahs navn.  Vi har i stor grad oss selv å takke, forsto vi.

Denne praksisen med å bortforklare islamsk terror som en konsekvens av vestlig ukultur og imperialisme, er helt vanlig når muslimer konfronteres med sine trosfellers groteske gjerninger.  Praksisen har også slått rot i vestlige medier og hos politikere som for enhver pris prøver å unngå å se elefanten i rommet.  Men disse formene for virkelighetsflukt forteller mer om våre politikere og medier enn om terror og islamsk religiøs voldelighet.  Hvorfor skal man ikke kunne snakke åpent om at ingen humanitær reformasjon anses mulig innenfor det terrorbeheftede middelalderske islam?

Det alvorligste problemet vi står overfor i denne sammenheng er ikke terroristene og deres virkelighetsfjerne forestillinger om seg selv og Vesten.  Vårt store problem er at våre myndigheter og deres statsstøttede medier som skulle utgjøre et førstelinjes forsvar mot alle former for ekstremisme, ikke er seg sitt ansvar bevisst, og viker tilbake for å forsvare samfunnet effektivt mot den islamske terroren.  Det hjelper ingenting å organisere tiltak mot gjentakelse av Utøya-tragedien når man lar være å erkjenne at den økende forekomsten av terror i Europa kommer fra en helt annen kant som man til og med sponser med penger og omsorgsfull velferd.

Et sentralt motiv for muslimske terrorister er ønsket om å leve som profeten Muhammad og videreføre hans gjerning og gjenta hans bragder fra 600-tallet slik de er beskrevet i islams hellige bøker.  Dette motivet har vært uforandret i snart 1400 år uavhengig av Vestens kultur.  I dag ser vi dette tydeligst i atferden til de mest radikaliserte organisasjonene som dominerer krigene i Midtøsten.  Vi ser det også i det bunnløse hatet mot jøder, kristne og andre “vantro” som eksisterte lenge før korstogene og imperialismen i nyere tid.

Ingen av de myndighetstiltakene som skal bidra til forsvar mot islamsk terror retter seg tydelig mot slike grunnleggende årsaker til dette ondet.  Fra politisk hold kommer det tvert imot krav om tiltak mot “muslimhat.”  Så lenge våre myndigheter fortsatt vegrer seg mot å konfrontere det som forårsaker et eventuelt “muslimhat,” vil vi være forsvarsløse i terroristenes krig mot Vestens sivilisasjon, demokrati og liberale samfunnsform.

Se bare på hvordan israelerne kritiseres når de forsvarer seg: Dersom terroristen ikke følger folkeretten og krigens lover, har du en moralsk plikt til å kapitulere, heter det fra kritikerhold.  Men folk flest godtar ikke slik ettergivenhet overfor den globale terroren.  Dertil er vi oss erfaringen fra de totalitære diktaturene og verdenskrigens redsler ennå altfor bevisst.  Det burde politiske ledere legge seg på minnet og heller stille seg på folkets side i kampen for sivilisasjonen.

(Teksten er tidligere publisert som Leder hos Senter for Antisemittisme)

Vi trenger din hjelp. Gi en julegave til Resett i år!

  • kr

Eller betal til kontonummer 1503.94.12826
Vårt vipps-nummer er 124526
Andre måter å donere på finner du på Støtt oss siden.
  • 6
  •  
  •  
  •  
  •  

Velkommen til Resetts kommentarfelt

Kommentarer forhåndsmodereres, det kan derfor ta noe tid før de dukker opp i kommentarfeltet. Skriv gjerne kort. Resett tar ikke ansvar for lenker til andre sider og for filmlenker. Resett står ikke inne for meningene som uttrykkes av den enkelte kommentator. Alvorlige personangrep, hets, trusler og oppfordring til vold, spamming, trolling og avsporing av debatten er ikke tillatt. Det oppfordres til normal høflighet. Resett forbeholder seg retten til å fjerne enhver kommentar uten begrunnelse. Ved å kommentere her godtar du disse betingelsene. Gjentatte brudd på betingelsene kan føre til utestengelse.
Har du spørsmål knyttet til kommentarfeltet kan du sende det til [email protected]