FALLS CHURCH, VA - MARCH 17: Copies of the Quran are shown on the shelf of the Dar Al-Hijrah Islamic Center mosque during a town hall meeting with Virginia Attorney General Mark Herring March 17, 2017 in Falls Church, Virginia. The town hall, sponsored by the Council on American-Islamic Relations, was held following U.S. President Donald Trump's executive order limiting immigration from 6 predominantly Muslim nations and also included a free free "Citizenship Application Clinic." Win McNamee/Getty Images/AFP == FOR NEWSPAPERS, INTERNET, TELCOS & TELEVISION USE ONLY ==

I følge Robin Simcox, en ekspert på terrorisme og nasjonal sikkerhetsanalyse fra tankesmien ”The Heritage Foundation,” burde USA behandle ikke-voldelig politisk islamisme som en fiendtlig ideologi. Simcox mener at ikke-voldelige politiske islamister representerer en annen type trussel enn de voldelige islamistene fra al-Qaida, IS og andre salafi-jihadi bevegelser, men at USA burde anse dem som fiender allikevel. Simcox oppgir tre hovedgrunner for dette:

For det første, ikke-voldelige og voldelige islamister konvergerer i sine politiske synspunkter og ultimate målsettinger. Begge grupper mener at islam ikke bare kan være en tro, men at religionen må være et altomfattende sosiopolitisk system. Begge mener således at den ideale staten må være styrt av sharialover og begge streber derfor etter å gjenopprette kalifatet. I følge Simcox ligger bare forskjellen i hvordan dette måles skal nås. Mens IS og andre salafi-jihadi grupper er villige til å bruke vold for å komme dit, har ikke-voldelige islamistiske grupper – som det muslimske brorskapet – en annen strategi. De ønsker heller å gradvis nå målet ved å styrke den muslimske identiteten på bekostning av andre rivaliserende identitetsmarkører som for eksempel nasjonalisme.

For det andre, ved å behandle politiske islamister som fiender forsikrer man seg for å ikke feilaktig anse dem som venner. Simcox mener at mange vestlige land lever under illusjonen om at det er mulig å dra ”moderate” islamister bort fra de voldelige radikale ideologier på en meningsfull måte – at ikke-voldelige politiske islamister kan brukes som en ”brannmur” for å forhindre radikalisering inn i voldelig islamisme. Som en konsekvens av dette argumentet, mener Simcox derfor at man ikke burde engasjere grupper i Vesten som er tilknyttet det muslimske brorskapet (og andre ikke-voldelige islamistiske grupper), og heller jobbe aktivt for å isolere dem fra den offentlige debatten: Man burde avsløre det totalitære og inhumane tankesettet bak ideologien deres og sette den i kontrast med verdiene til ikke-islamistiske muslimer.

For det tredje, USAs mulighet for å samle støtte for sine handlinger på den internasjonale arenaen kommer til å lide hvis ikke landet hjelper sine europeiske allierte med å bekjempe politisk islam i sine egne land. Simcox nevner spesielt at den transatlantiske sikkerhetsalliansen – NATO – kan komme til å lide. Det kan bli politisk vanskeligere og vanskeligere for europeiske land å støtte fremtidige amerikanske militære operasjoner som en konsekvens av at politisk islam vokser seg sterkere og sterkere i disse samfunnene – ikke bare på grunn av frykt for terrorangrep fra voldelige islamister, men også fordi ikke-voldelige politiske islamister kan bruke eventuelle amerikanske militære intervensjoner i fremtiden for å så misnøye og dyrke polarisering i storsamfunnet i diverse europeiske land.

Simcox konkluderer med at voldelig islamisme er USAs største sikkerhetsrisiko, og at å bekjempe den må være landets høyeste prioritet. Han mener også, derimot, at islamisme, i alle dens former, er USAs ekte fiende.

 

Les mer:

American Enterprise Institute. Are political Islamists America’s enemies in the fight against terrorism?, 10 oktober 2017.